• Vinterbilde fra planteskolen på Stiklestad i Verdal i Nord-Trøndelag.  Fotografiet viser betydningen av skjerming mellom plantesengene i et område der det var lite snø, perioder med mye vind og svært vekslende temperaturer vinterstid.  I slikt klima hadde nemlig de ”overjordiske” delene av plantene lett for å tine opp og innlede en åndingsprosess, som innebar at baret avgav fuktighet, uten at det ble tilført ny fuktighet fra røttene, som fortsatt sto i stivfrossen jord (tele).  Dermed oppstå såkalt vintertørke, som resulterte i at baret i toppen av plantene visnet.  Det igjen førte til redusert assimilasjonsevne med negative konsekvenser for vekst og frodighet.  All erfaring tilsa at frilandsplanter i slikt klima greide seg bedre dersom de fikk stå under et teppe av snø.  For å hindre at vinden feide vekk snøen ble det derfor plantet ulike former for hekker mellom plantesengene.  Da dette fotografiet ble tatt manglet det slike hekker på arealet i forgrunnen, mens de fantes på arealet i bakgrunnen.  Konsekvensen ser vi:  I forgrunnen står den grønne delen av plantene i åpen luft, der de var  sterkt eksponert for klimatiske svinginger.  I bakgrunnen ser vi et areal som hadde rughekker.  Der hadde snøen i langt større grad fått ligge i fred for vinden, og plantene hadde dermed langt bedre utsikter for å komme gjennom siste del av vinteren uten skader.  Idéen om å bruke rughekker fikk planteskolebestyrer Georg Kjeldset i midten av 1960-åra fra kolleger ved Gruda planteskole på Jæren.  Et nærbilde av rughekkene finnes på SJF-F.003630.
    Photo: Kjeldset, Georg [Martin] / Norsk Skogmuseum (Copyright)

Vinterbilde fra planteskolen på Stiklestad i Verdal i Nord-Trøndelag. Fotografiet viser betydningen av skjerming mellom plantesengene i et område der det var lite snø, perioder med mye vind og svært vekslende temperaturer vinterstid. I slikt klima hadde nemlig de ”overjordiske” delene av plantene lett for å tine opp og innlede en åndingsprosess, som innebar at baret avgav fuktighet, uten at det ble tilført ny fuktighet fra røttene, som fortsatt sto i stivfrossen jord (tele). Dermed oppstå såkalt vintertørke, som resulterte i at baret i toppen av plantene visnet. Det igjen førte til redusert assimilasjonsevne med negative konsekvenser for vekst og frodighet. All erfaring tilsa at frilandsplanter i slikt klima greide seg bedre dersom de fikk stå under et teppe av snø. For å hindre at vinden feide vekk snøen ble det derfor plantet ulike former for hekker mellom plantesengene. Da dette fotografiet ble tatt manglet det slike hekker på arealet i forgrunnen, mens de fantes på arealet i bakgrunnen. Konsekvensen ser vi: I forgrunnen står den grønne delen av plantene i åpen luft, der de var sterkt eksponert for klimatiske svinginger. I bakgrunnen ser vi et areal som hadde rughekker. Der hadde snøen i langt større grad fått ligge i fred for vinden, og plantene hadde dermed langt bedre utsikter for å komme gjennom siste del av vinteren uten skader. Idéen om å bruke rughekker fikk planteskolebestyrer Georg Kjeldset i midten av 1960-åra fra kolleger ved Gruda planteskole på Jæren. Et nærbilde av rughekkene finnes på SJF-F.003630.

Inn-Trøndelag Skogselskap etablerte flere planteskoler tidlig på 1900-tallet. Alt i 1901 ble det anlagt et anlegg for Verdalen på Værdalsbrukets grunn på Verdalsøra. Denne planteskolen ble nedlagt alt etter et par års drift. Heller ikke et lite anlegg som ble opparbeidet på Stokkan i Stjørdal gav tilfredsstillende produksjonsmuligheter, men der ble virksomheten holdt i gang til 1921. I mellomtida, i perioden 1913-15, ble det etablert en planteskole på Steinkjer. Her ble det også, omkring 1930, innredet ei lita klengstue. Til tross for problemer med klima, sopp og insekter, ble Steinkjer planteskole en viktig leverandør av planter i regionen. Ekspansjonsmulighetene ut over de åtte målene Inn-Trøndelag Skogselskap hadde fått overta fra kommunen var imidlertid små. Kommunen ytret dessuten ønske om å få arealene tilbake, for å kunne bruke dem til boligtomter etter hvert som tettstedet vokste. I 1938 averterte organisasjonen etter arealer for en ny planteskole. Valget falt på den 143 dekar store eiendommen Vestre Hallem på Stiklestad i Verdal kommune. Arbeidet med å legge om til skogplanteproduksjon på de 37 dekarene av denne eiendommen som var fulldyrket startet i 1939, med utprikling av frøplanter fra anlegget i Steinkjer. Eiendommen var husløs, så det ble først bygd et lagerhus og doer. I 1941 ble det reist en bygning med spisebrakke og boligrom for bestyrerfamilien på planteskolen. I kjelleren ble det blant annet innredet frølager og pakkerom. Det var vel mye stein i jorda på Hallem, og stundom skapte vinterklimaet med stadige vekslinger mellom pluss- og minusgrader problemer. Ellers viste arealene seg godt egnet for formålet, og bestyrer Anton Kjeldset fikk avsetning for plantene. Etter en litt laber start under 2. verdenskrig, økte etterspørselen. For å kunne tilfredsstille etterspørselen måtte Inn-Trøndelag Skogselskap sørge for nydyrking på planteskolegarden samt kjøp og leie av tilleggsjord, slik at produksjonen kunne utvides. I 1955 disponerte Stiklestad planteskole 152 dekar dyrkingsareal (så- og plantefelt), dels på fastmark, dels på myr. På dette tidspunktet var kulturaktiviteten i skogbruket i regionen så stor at planteskolebestyreren anslo at han hadde behov for et areal på 230 – 250 dekar. Planteskolen leverte i hovedsak ble produsert 4-årige planter. I 1958 fikk anlegget ny driftsbygning med cirka 330 kvadratmeters grunnflate og to etasjer. Her ble det også plass til spisesal, garderobe og vaskerom for arbeiderne. I 1960 ble det innredet kjølerom for lagring av prikle- og salgsplanter i kjelleren der det gamle vaskerommet for personalet hadde vært. Dette rommet viste seg snart for lite, og i 1962 stor det ferdig en kjølelagerbygning med grunnflate på 570 kvadratmeter. På denne tida fikk planteskolen også vatningsanlegg. Fra 1973 la styret og Inn-Trøndelag skogselskap og den daglige lederen ved planteskolen om til pluggplanteproduksjon i pottebrett, som delvis foregikk i veksthus. Dette førte til en mer komprimert produksjon, med spiringsfasen i veksthus. Planteskolen hadde gode år på 1970- og 80-tallet, men så begynte etterspørselen etter planter å synke. Dette første til røde regnskapstall. Vinteren 2002 kom meldinga om at Namdal, Inn-Trøndelag og Sør-Trøndelag hadde blitt enige om å samordne sin skogplanteproduksjon. Konsekvensen ble at Stiklestad planteskole ble nedlagt, mens produksjonen ved Skjerdingstad og Kvatningen fortsatte. Liknende omstruktureringer i skogplanteproduksjonen skjedde også i andre deler av landet på denne perioden.

  • Tags

+ Add


Add a comment

Add to a folder

Order this image

Share to