Våtavvinging i betongblander ved Skogfrøverket på Hamar våren 2011. Fotografiet viser åpningen til beholderen på en oransjemalt, roterende betongblander som er fylt med fuktet frø...

Våtavvinging av granfrø ved Skogfrøverket på Hamar 14. april 2011. Metoden skal ha vært prøvd av danske og norske fagfolk omkring 1970, men det var en svenske (Gunnar Alfjorden) som først publiserte en analyse av effekten av denne formen for våtavvinging (1973). Blanderens beholder fylles opp med frøhams (cirka 20 kilo). Deretter sprøytes det inn cirka to-tre liter finfordelt vann i den roterende trommelen. Målet var at all frøhamsen skulle bli fuktig uten å bli gjennomvåt. Den fuktige frøhamsen ble ”eltet” i blanderen i 5-10 minutter. Deretter startet tørkinga av materialet ved hjelp av en tilført luftstrøm, mens beholderne på betongblanderne stadig roterte. Etter hvert som frøvingene tørket, ble de lettere, slik at kombinasjonen av rotasjon og tilført luft fikk dem til å løfte seg for falle ned i en beholder med traktåpning foran sementblanderen. Etter cirka tre kvarters tid var det bare frø igjen i blanderen.
Våtavvinging av frø var et alternativ til såkalt børsteavvinging, en prosess der frøet ble ført inn i en roterende, perforert rolle, der frøvingene ble skubbet av ved hjelp av børster. I denne prosessen kunne det, på enkelte frøslag mer enn andre, oppstå mekaniske skader som påvirket frøets spireevne. Allerede omkring 1970 var det kjent at våtavvinget frø ikke hadde samme tilbøyelighet til å få skader på frøskallet, slik som det børsteavvingete. Skogfrøverket begynte derfor tidlig å våtavvinge de mest sårbare frøslagene – furu og sitkagran. Etter det gode frøåret 2006 forsøkte Frøverkets medarbeidere også å våtavvinge alt granfrøet, noe som viste seg å gi bedre spiretester enn institusjonen noen gang hadde hatt. Dermed var børsteavvingingas epoke på Skogfrøverket over. Dette innebar ei mer arbeidskrevende frøbehandling. Tidligere gikk frøbehandlingsprosessene ”på løpende bånd” ved at hamsen fra klengene ble blåst i digre rør til en grovrensemaskin, derfra gikk materialet til en børsteavvinger, og derfra igjen, gjennom nye rør, til en rensemaskin. Med innføringa av våtavvinging ble denne produksjonslinja på sett og vis brutt: Frøhams som hadde gjennomgått grovrensing, der kongleskjell og barnåler i stor utstrekning ble sortert vekk, ble båret over i et annet rom, hvor våtavvinginga ble utført i tre sementblandere. Etter endt våtavvinging, ble frøet båret tilbake og tømt i inntakskassa på sorteringsmaskinen, som sto ved siden av den børsteavvingingsmaskinen, som var tatt ut av bearbeidingskjeden.

Collapse text