SubjectStyggådammen i Haugsåa i Nord-Odal. Dammen lå ved utløpet av Sætersjøen, men virket kom fra ovenforliggende vassdrag i nabokommunene i nord, Stange og Romedal. Fotografiet er tatt fra en bergnabb øst for vassdraget, ned mot dambrua. Det dreier seg om en steindam, murt av tuktet stein, og med ei sementsåle på toppen. Dammen hadde to løp, begge med lukestengsel. Da dette fotografiet ble tatt var det fire lukene i hovedløpet trukket opp og lagt på dambrua, mens sideløpet til venstre (mot vest) var stengt med tre luker. Tømmeret ble sluppet på. To fløtere overvåket prosessen fra posisjoner på dambrua, to fra flåteganger på vestsida og en fra en flåtegang på østsida. Det gjaldt å se til at stokkene kom inn i damåpningen med lengderetningen parallelt med strømretningen. Nedenfor var det for øvrig et trangt elvegjel mellom steile bergvegger, som gikk under navnet Styggåa. Dammen var et viktig hjelpemiddel med henblikk på å regulere vannføringa og tømmertilførselen til denne elvestrekningen, ikke minst når virket satte seg fast. Da ble dammen stengt, inntil «setten» var fjernet, noe som for øvrig var et meget farefullt arbeid. Dette fotografiet ble tatt i en sein fase, da Styggåa hadde gjennomgått tallrike «elveforbedringer» med bortsprenging av steinblokker i elveleiet, noe som reduserte dette problemet. Fløterne på fotografiet var: Kolbjørn Åbråten (til venstre på dambrua, i strikkejakke, fløterbas), Per Lishaugen (til høyre på dammen, med ryggen mot fotografen), Ottar Dahlsrud (til venstre på flåtegang på vestsida), Asbjørn Stensby (til høyre på samme flåtegang) og Per Vedbråten (på flåtegangen på østsida, ved bildets høyre ytterkant.
Fløtinga i dette vassdraget, Haugsåa, tok vanligvis en måneds tid, fra begynnelsen av mai til begynnelsen av juni. Da dette fotografiet ble tatt ble fløtingsinspektøren og en representant for fagforeningen enige om ei mannskapsliste, som basen måtte plukke folk fra i prioritert rekkefølge. Det ble vanligvis brukt cirka 20 mann på strekningen fra Mathisdammen til Råsån i Nord-Odal, så de som sto nederst på lista fikk sjelden arbeid, men de rykket oppover med ansiennitet etter hvert som veteraner falt fra. Dette fotografiet ble tatt i 1965. Da var nettopp ordningen med privatfløting, finansiert og organisert av skogeierne langs vassdraget opphørt og overtatt av Glomma fellesfløtingsforening. Samtidig var det klart at fløtinga var på retur. Sagtømmeret gikk på denne tida på lastebiler, og det var bare slipvirke som ble fløtt. Praktisk sett var dette en fordel, fordi slikt virke var kortere, gjerne 16 halvmeter langt i stedet for 20. Når tømmeret nådde innsjøen Råsån i Nord-Odal var ”elvekaras” oppgave løst. ”Sjøkara” overtok og fikk virket gjennom Sandsdammen og Vesleåa ut i Storsjøen, der virket ble samlet i ringbommer – som i Odalen ble kalt for ”tømmerringer”. Disse tømmerringene ble slept med små slepbåter mot Oppstadåa og Glomma ved Skarnes.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».