Nustadfossen i Stjørdalselva i Meråker i Nord-Trøndelag med tilliggende industrianlegg, antakelig fotografert omkring 1900. Fossen har en fallhøyde på cirka 20 meter. På den tida dette fotografiet ble tatt ble det beregnet at den som årsgjennomsnitt hadde en vannføring på 9 kubikkmeter per sekund, noe som kunne gi cirka 1800 hestekrefter i effektiv energi. Fossen deler seg i to løp over en liten bergknaus. Over fossen var det bygd ei trebru i ett spenn fra kraftige, gråsteinsmurte landkar på begge sider. Under bruspennet aner vi ei damkrone som antakelig skulle heve vannspeilet i det bakenforliggende vassdraget og samtidig bygge et reservoar som kunne utlikne sesongvariasjoner i vanntilgangen for nedenforliggende industri. Industri har det vært her lenge. Etter at kopperverket i Selbu fikk mutet kopperanvisninger ved Lillefjell i Meråker midt på 1700-tallet, tok det ikke mange år før det ble bygd smeltehytte på dette stedet. Utover i 1870-80-åra var gruvevirksomheten i Meråker preget av sviktende forekomster og dårlige konjunkturer, og i midten av 1880-åra stanset gruvevirksomheten helt opp etter en periode med stadig lavere aktivitet. På denne tida hadde imidlertid Meråker fått jernbaneforbindelse til Stjørdal og Sverige. De nye eierne til de store skogområdene som hadde fulgt gruvedriften satset derfor på skogsdrift. For å kunne nyttiggjøre seg skrapvirke som ikke lot seg selge som skurvirke bestemte en i 1881 å bygge et tresliperi, som skulle drives med vannkraft fra Nustadfossen. Sliperiet sto ferdig i 1887. Her ser vi deler av sliperibygningen, en bordkledd bindingsverksbygning i to etasjer, til venstre i bildet. Til høyre for denne er det tilbygd en fløy i teglmur i noenlunde samme høyde som den nevnte bindingsverksbygningen. Denne fløyen kan muligens være reist for å huse en utvidelse av sliperiet som Hans Rasmus Astrup skal ha finansiert i den perioden han eide Meråkergodset (1888-98). Med denne utvidelsen kom to nye slipeapparater i tillegg til de to opprinnelige. Tresliperivirksomheten bar seg, men var ingen glimrende forretning. I 1906 investerte nye eiere likevel i varmslipeapparater, i den tro at dette skulle muliggjøre store bemanningsreduksjoner og sikre bedre kvalitet på tremassen. Ingen av forventningene ble oppfylt. Selskapet, som særlig hadde franske og engelske kunder, fikk klager på kvaliteten. Årsaken kan ha vært råstoffet, som i hovedsak besto av hard, seinvokst fjellgran. Bedriften hadde også et nokså konfliktfylt forhold til sine ansatte. I 1912 brøt det ut brann i et hus der det ble brent flis for å skaffe varmtvann til slipeprosessen. Varmen spredte seg til flislageret, og snart sto hele bedriften i lys lue. I en periode med voksende konkurranse og synkende priser på tremassemarkedet var det ikke aktuelt å gjenoppbygge fabrikken.
Øistein Resell mener at dette fotografiet må være tatt før en utvidelse av tresliperiet og kraftanlegget i 1911-12, jfr. kommentar under fanen «Andre opplysninger».
Photo:
Anno Norsk skogmuseum
