Filing av motorsagkjede under kyndig instruksjon. Fotografiet er tatt ved yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud i Åsnes, Hedmark, i 1946. En elev i mønsterstrikket ullgense...
Dette fotografiet inngår i en diasserie med tittelen «Skoghshusvær». Dette var et saksfelt som var meget aktuelt like etter 2. verdenskrig, da etterspørselen etter virke var stor ...
Dette fotografiet inngår i en diasserie med tittelen «Skoghshusvær». Dette var et saksfelt som var meget aktuelt like etter 2. verdenskrig, da etterspørselen etter virke var stor og skogsarbeiderne var mange. Folketellinga i 1950 registrerte 39 595 som hadde skogen som arbeidsplass (skogsarbeid og jakt var slått sammen til en kategori). Mange i næringa og i de politiske miljøene var klar over at skogsarbeiderne hadde et tungt og vanskelig arbeid. Alt i slutten av 1920-åra hadde forstkandidat (Johan) Sønnik Andersen dokumentert dette gjennom en koieundersøkelse, som hadde negative konklusjoner. Fra 1937 ble Sønnik Andersen ansatt som statlig arbeidsinspektør for skogbruket. Han arbeidet videre med koiesaken i denne stillingen. I 1941 kom det vedtekter med minstestandarder for skogshusvær, og i 1946 kom den en lov om koier og skogsstaller som videreførte disse intensjonene i vedtektene fra okkupasjonsstyrets tid. Bedre husvær for skogsarbeidere og hester inngikk i en moderniseringsstrategi, der sunnere kosthold, bedre hygiene og mekanisering av det verste slitet var andre sentrale satsingsområder.
Skogsarbeiderskolen på Sønsterud ble åpnet like etter 2. verdenskrig, men tanken om en slik skole oppsto ikke plutselig da. Blant dem som hadde tatt til orde for at skogsarbeiderne måtte få utdanning var avisa Kongsvinger Arbeiderblad, som 14. juni 1941 publiserte følgende:
«Yrkesopplæring for skogsarbeidere
Yrkesopplæring for skogsarbeidere har hittil vært et ukjent begrep. Er da ikke yrkesopplæring for disse fagarbeidere påkrevd? Jo, i høg grad! Det er få arbeidere som utøver sitt virke under så vanskelige og krevende forhold som skogsarbeiderne. Det er ikke nok med at skogsarbeideren har måttet bruke øks, sag og barkespade. For å kunne leve har han ved sia av sitt egentlige yrke måttet arbeide som håndverker, anleggsarbeider og jordbruker.
Samfunnet har ytet skogsarbeiderne lån til å skaffe seg hus og jord uten å skaffe dem den tilstrekkelige faglige viten. Det er derfor påkrevd at skogsarbeiderne får vite noe om jordbruk. De bør ha greie på den rolle skogen spiller i vår folkehusholdning, de bør vite noe om nasjonal skogskjøtsel, de bør kunne de alminnelige skogkulturarbeider, så bør de kunne bygge ei skogstue og anlegge en skogsbilvei. Og så til slutt: Det aller viktigste – de må ha de riktige verktøy, riktig stelt og benyttet på den riktige måte.
Skal vi drive rasjonell skogskjøtsel i vårt land er det nødvendig at skogsarbeiderne ser på skogsarbeidet som et virkelig yrke, ikke som et tilfeldig arbeid som en tar når en ikke har noe annet.
De fleste skogsarbeidere er glad i skogsarbeidet og vil helst ha dette når de har kunnet få noenlunde levevilkår. Skogsarbeidet medfører slit og strev, med passer for individuelt anlagte mennesker som setter pris på å være ute i den fri natur med forskjellig arbeid til forskjellige årstier.
Ei yrkesopplæring vil øke skogsarbeidernes yrkesbevissthet og yrkesinteresse. Sett fra samfunnets sie er også skogsarbeidet et meget viktig arbeid. At skogsarbeidet blir riktig utført betyr innvinning av store verdier for samfunnet – i form av mindre spill – bedre virkesbehandling.»
Torsdag 14. november 1940 kunne avisa Østlendingens abonnenter lese følgende og skader i skogbruket og behovet for bedre opplæring i stell og bruk av redskapen:
«Mange ulykker fordi folk bruker verktøi galt.
Skademeldingene fra skogen. Kurser i verktøistell?
Siste statistikk over ulykkene i skogbruket er fra 1935. Da hendte 2 997 ulykker hvorav 9 dødsulykker. De kostet 361 817 tapte arbeidsdager, og Rikstrygdeverkets utlegg fra 703 536 kroner.
I årsberetningen for 1939 fra arbeidsinspektøren for skogbruk sier han:
Av skademeldinger er det kommet i alt 1 283. Dette er antagelig ca. 30 prosent av de skader som er hendt. Det må innskjerpes at det er av største betydning at alle skademeldinger blir nøiagtig utfylt og ekspedert på foreskreven måte.
En foreløpig optelling viser at av de meldte skader er: 899 eller 70 prosent hendt under hugst, 276 eller 21,4 prosent hendt under kjøring, lunning, 40 eller 3,2 prosent hendt under fløtning, 68 eller 5,4 prosent hendt under forskjellig annet arbeid.
Omtrent halvdelen av ulykkene skyldes bruk av verktøi (48,5 prosent). Det er sannsynlig at arbeidsundervisning og kurser i verktøistell vil være en effektiv måte å motarbeide ulykkene på. I denne retning arbeides det i Sverige, Tyskland og Sveits.
Av dødsulykker er det i 1939 kommet underretning om 6.
Arbeidstilsynet har sendt ut veiledning for forebyggelse av ulykker i skogbruket. I år da det vrel er mange uøvde huggere i arbeid, bør skogeierne gjøre alt de kan for å få Arbeidstilsynets sirkulære kjent blandt folk.
Forskrifter for skogshusvær er også sendt ut som veiledning. Det grunnleggende arbeide er utført av arbeidsinspektøren for skogbruk, Sønnik Andersen, og i utarbeidelsen av forslaget har skogeiere, skogsarbeidere og forstmenn deltatt.»
Filing av motorsagkjede under kyndig instruksjon. Fotografiet er tatt ved yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud i Åsnes, Hedmark, i 1946. En elev i mønsterstrikket ullgenser filer saga, som er oppstilt i et stativ på et bord, mens en instruktør i dressjakke følger ivrig med bak ham.
De første forsøkene med yrkesutdanning i Norge var en dags kurs som ble avviklet i Holstadsæter skog i Grue i 1939. Etter dette produserte Det norske Skogselskap, Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, Norges Skogeierforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening instruksjonsboka «Håndbok for huggere». Målet var å få etablert en skole på et fast undervisningssted og med en fast, dyktig lærerstab. Yrkesskolen på Sønsterud kom i gang i det som under krigen hadde vært Arbeidstjenestens landbruksskole oktober 1946.
Dette fotografiet er fra en lysbildeserie Landbrukets film- og bildekontor produserte, antakelig i åra like etter 2. verdenskrig. Med bildene fulgte det et lite stensilert teksthefte. Her har dette fotografiet fått følgende tekst:
Dette fotografiet er fra en diasserie Landbrukets film- og billedkontor produserte, antakelig i slutten av 1940- eller begynnelsen av 1950-åra. Serien hadde tittelen «Skogshusvær» (LFB-24). Det er grunn til å tro at målgruppa må ha vært skogeiere og skogsarbeidere Norsk Skogmuseum mottok i 2008 en kopi av lysbildeserien fra lektor Knut Borg, som underviser i skogbruk ved Lena videregående skole, tidligere Valle landbruksskole, på Østre Toten. Dette er bilde nr. 24 (av totalt 27) i bildeserien. Et lite teksthefte fulgte med. Teksten til dette fotografiet er gjengitt nederst i motivrubrikken.
LitteraturreferanserKrogstad, Gunleif (2000): Skogskokkene. Koieforhold og kokkeliv i A/S Meraker Brugs skoger og 1940- og 60-årene, hovedoppgave fra Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».