Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samti...

Tidlig på 1900-tallet dreide naturfredning seg om sjeldne plantearter og gamle trær. I 1916 foreslo botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem at en skulle frede et område der en kun ...

Tidlig på 1900-tallet dreide naturfredning seg om sjeldne plantearter og gamle trær. I 1916 foreslo botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem at en skulle frede et område der en kunne studere bestandsutviklinga i "udreven" skog. Området han tenkte på lå i statsskogene ved Gutulisjøen i Engerdal. Skogdirektøren ville nødig ha hogstforbud. Hagems idé ble først virkelighet i 1968, da Stortinget vedtok å frede et 19 kvadratkilometer stort areal mellom Gutulisjøen og svenskegrensa under navnet Gutulia nasjonalpark. I 2004 ble det fredete området utvidet til 22 kvadratkilometer.

Sentralt i Gutulia nasjonalpark ligger det 950 meter høye fjellet Gutulivola. Her er vegetasjonen dominert av lav og lyng. I åssida nedover mot Gutulisjøen vokser det glissen furuskog. Langs elva Gutua og østover mot Sverige står skogen tettere. Her er det ikke bare furu, men også granpartier, stedvis med urskogspreg. Lengst mot nordøst ligger Valsjøen omgitt av et myrlandskap. Dette er et verdifullt hekkeområde for fugler.

Vegetasjonen i Gutulia nasjonalpark er lite påvirket av mennesker. Rørosverkets drifter nådde antakelig ikke hit. Derimot har beite- og slåttemulighetene på Gutulisetra antakelig vært utnyttet av brukerne på Sorken og Lillebo fra andre halvdel av 1700-tallet til midten av 1900-tallet. Etter at Gutulia ble nasjonalpark ble seterhusene restaurerte og kulturlandskapet ved setervollen er holdt i hevd ved husdyrbeite. Gutulisetra hadde en periode etter at området ble nasjonalpark serveringstilbud i sommersesongen. Flere av bygningene har for øvrig stått åpne, slik at vandrere kan se interiørene og eventuelt søke ly i dårlig vær.

Forskere studerer skogen i Gutulia, slik Hagem foreslo. Det er særlig granskogen de er opptatt av. Grana er et ungt treslag i Norge, men til Gutulia kom dette treslaget for om lag 2100 år siden. Grantrærne her blir fra 150 til 300 år gamle før de dør. Furuskogen kan bli enda eldre.

About the object

IdentifierSJF-F.000456
Specific subject termsByggeskikk Sæter Interiør Husdyrbruk
Subject
Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre sæterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Det dreier seg om en laftet bygning med rektanulært grunnplan og med åstak.

Fotografiet er tatt mot en av langveggene, der vi ser fire båsrom adskilt med lave, triangulære bordvegger. Til høyre i bildet er det dessuten satt inn en vertikal stolpe i skillet mellom to båser. Denne stolpen bærer en kort horisontal stokk, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet ble forholdsvis langt. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. I båsrommet lengst til høyre på bildet står det en tømmerdoning (stutting) reist mot skillveggen mot neste bås.

Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.
Type Photograph