Håvfiske etter lågåsild i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, antakelig ved den lokaliteten som kalles Bottomsrevet, tidlig på 1900-tallet. Dette fisket ble særlig drevet i et ...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917) beskrev ferskvannsbiologen og fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas håvfisket etter lågåsild fra båter på Lågen slik:
«Ca. 1 km. nordenfor ...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917) beskrev ferskvannsbiologen og fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas håvfisket etter lågåsild fra båter på Lågen slik:
«Ca. 1 km. nordenfor Brunlaug bro paa gaardene Dahls og Skogs grund begynder elven at bli saa storstenet og ujevn og strømmen saa strid, at de fornævnte fiskeredskaper til fangst av lagesild ikke længer er anvendelige, hvorfor man her er gaat over til at fiske med hover, hvilket væsentlig drives fra baater forankret ute i strømmen, for en mindre del ogsaa fra land.
Den første forberedelse til dette fiske er at man paa fiskepladsene ute i elven utlægger en del tømmerstokker forankret i store, indtil en mandsløft tunge stener, som man endog gjør sig den umak at gjennembore for at forankringen skal bli mest mulig sikker og varig. Herav uttrykket at fiskeren «staar paa stok», naar han driver hovfiske fra baat.
De til hovfisket efter lagesild – «sildestanging» kalder fiskerne det – benytttede hover har følgende dimensioner: Bredde ca. 1,25 m., høide ca. 1 m., dybde henimot 1,5 m. Hovringen er forfærdiget av et stykke av et grantræ med to diametralt utstaaende lange, tynde grener, som bøies sammen til en oval ring med en noget større bredde end høide og fastbindes til hinanden. Saadanne grankvister er meget seige og myke, saa hovringen under sin skrapen henover bunden let bøier sig og følger alle ujevnheter. Fiskene kan derfor vanskelig faa anledning til at smette under. For at gi hovringen en end større berøringsflate med bunden og hoven derved en større fiskeevne, idet lagesilden antages at holde sig tæt ved bunden, er hovringen, som man vil se av fig. 26, fæstet noget paa skraa paa hovstangen.
Selve stangen har en tykkelse omtrent som en almindelig kjælkestav, har sædvanligvis en længde av 13-14 alen (ca. 8,16-8,79 m.).
Den dybde hvori der fiskes er oftest 7-9 alen (ca. 4.40-5,65 m.)
En beretning om et besøk jeg i 1901 avla paa en av hovfiskepladsene i Laagen tror jeg bedst vil anskueliggjøre, hvordan dette fiskeri gaar for sig.
Det var allerede begyndt at bil temmelig skymt, da jeg sammen med en av hovfiskerne en aften i midten av oktober rodde ut fra pladsen Dalssveen, hvor han likesom de fleste øvrige i nærheten fiskende hovfiskere pleiet ha sine aafløier og hover stationeret.
Den lange hovstand hadde min fisker som vanlig anbragt langs efter båten med den nærmest hoven staaende ende hvilende i en i baatens forstavn opstillet trækløft, saa selve hoven hang foran og utenfor baaten. Paa denne maate undgik han at hindres i sine bevægelser av hoven, som jo er vanskelig stuvbar i en saadan liten baat, hvad var av megen vigtighet, da den sterke strøm i elven paa dette sted i høi grad vanskeliggjør roningen.
Det blev en krydsning paa kryds og tvers for mest mulig at undgaa de strideste strømstykker og utnytte bakevjerne. Heldigvis var min roer likesaa godt kjendt i denne del av elven som hjemme paa stuegulvet, saa det varte ikke længe før vi var paa høide med de første av tømmerstokkene, som anvendes til at tjore baatene i. En kort roning videre, og saa la vi til ved en stok midt i elveløpet, som hand hadde utset sig til fiskeplads denne aften, og fastgjorde aafløien baade i for- og bakstavn i nogen paa stokken anbragte jernører, og saa var alt ferdig til at fisket kunde begynde.
Vor baat var den første paa pletten denne gang. Imidlertid traf vi dog en konkurrent, som var kommet før os. Det var en storskarv, som fløi op fra en av fortøiningsstokkene længere oppe, mens vi holdt paa å gjøre fast. Denne høst var der merkelig nok adskillige av dem at se i Laagen, mens de i almindelige aar er en ren sjeldenhet at træffe paa der.
Efter at jeg hadde sat mig i forstavnen for at være mindst mulig i veien, gaar min fisker frem til forenden, strækker hoven saa langt opover mot strømmen han formaar, og stikker den paa skraa ned mot bunden, hvorefter han fører den langs denne nedover strømmen, idet han samtidig gaar mot bakstavnen av baaten. Først naar han har skrapet bunden saa langt nedover han kan naa med hovstangen, hæver han hoven mot overflaten og trækker den ind i baaten for at tømme den for sit indhold.
Fra det øieblik hoven sættes mot bunden og indtil den trækkes ind, maa der hele tiden øves et ganske betydelig tryk paa hovstangen, for at hoven skal bevæge sig henover bunden med noget større fart end strømmen, ellers vrænger den sig og fanger intet.
Naar silden er helt ut av hoven, svinger fiskeren den lange hovstang rundt i luften, saa hoven igjen vendes mot forstavnen, hvorefter han gaar frem i denne og begynner manøvren fra nyt av. …»
SubjectHåvfiske etter lågåsild i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, antakelig ved den lokaliteten som kalles Bottomsrevet, tidlig på 1900-tallet. Dette fisket ble særlig drevet i et elveparti der det var for strid strøm og for steinete til at det var hensiktsmessig å fiske med not eller garn. Bildet viser to båter – såkalte «åfløyer» - som lå fastbundet til stokker som fiskerne hadde festet i elvefaret med henblikk på dette fisket. Fiskerne førte håvene ned i vatnet så langt opp på motstrøms side de greide, og deretter førte de fangstposene i strømretningen langs båtsidene nedover. Dette måtte gjøres i en hastighet som var raskere enn elvestrømmens. Bevegelsen videreføres inntil fiskerne når den nedre enden av båten, og håvstanga («rauna») ikke når lenger. Da heves håven, og hvis «påså’n» inneholdt fisk, ble den tømt i båten før neste drag langs elvebotnen. Suksessen var avhengig av hvor tette stimende av gytende lågåsild ved fiskeplassen var. Stokkhåvfisket foregikk helst nattestid. På dette bildet ser vi to fiskere som hadde fortøyd båtene sine i hver sin stokk, ikke langt fra hverandre, for å drive håvfiske i det samme elvepartiet. Fotografiet er brukt som illustrasjon i fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ bok «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917), side 73. Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger».
[Vilhelm Valentin] Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) var zoolog med ferskvannsfisk som spesiale. Etter artium søkte han seg til Universitetets zoologiske laboratorium i Kristiania, der først Fridtjof Nansen og seinere Johan Hjort ble hans læremestere og inspiratorer. Han ble ansatt som konservator ved Universitetets zoologiske museum i 1894, og ble leder for de praktiske-vitenskapelige undersøkelsene knyttet til ferskvannsfisk i Norge året etter. For å mestre denne oppgaven reiste han til Kiel for å få innblikk i sine tyske kollegers metodikk for planktonundersøkelser og analyser av fiskeskjell. Huitdtfeldt-Kaas publiserte blant annet «Die limnetischen Periodineen in norwegischen Binnenseen» (1900), «Planktonndersøkelser i norske vande» (1906), «Mjøsens fisker og fiskerier» (1916) og «Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen» (1918). Doktorgradsarbeidet hans, «Studier over aldersforhold og veksttyper hos norske ferskvannsfisker» ble utgitt i 1927. Ved siden av sitt faglige virke var Hartvig Huidtfeldt-Kaas hageentusiast og en ivrig jeger og friluftsmann. Norsk Skogmuseum har overtatt ei samling på drøyt 300 negativer som Hartvig Huidtfeldt-Kaas tok på sine reiser fiskeribiologiske studieturer i Norge. De fleste av motivene er fra vassdragene han arbeidet med som biolog og av fiskeinnretninger og fisk.
LitteraturreferanserBergan, A. L. (2020) Fiskeforskeren: Hartvig Huitfeldt-Kaas. Alt om fiske, (9), 66-68.
ArkivreferanserE-postutveksling mellom bibliotekar Anette Danielsen og redaksjonssjef i tidsskriftet Alt om fiske Aleksander L. Bergan som gir Anno Norsk skogmuseum tillatelse til å publisere vedlagt artikkel om Hartvig Huitfeldt-Kaas på DigitaltMuseum.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».