100
Gutt, fotografert med en grunnhåv på bygdevegen på vestsida av Gudbrandalslågen i daværende Fåberg kommune i Oppland. I vegskråningen bak gutten ser vi en skigard, og over skigarden skimter vi mønet på et lite våningshus, antakelig ei husmannsstua. I lia bakenfor vokste det lauvskog ispedd ett og annet grantre. Grunnhåven var et langskaftet redskap med et tilnærmet ovalt «håvhuggu», der det var fastbundet en nettpose. Dette redskapet ble brukt ved enmannsfiske etter lågåsild fra elvebreddene nederst i Lågen. Håven føres langs elvebotnen, i medstrøms retning, men noe hurtigere enn vannstrømmen. På denne måten blir nettposen stående utspent, slik at fisken får fri bane inn. Nederst i drettet vrir håveren skaftet på redskapet, slik at åpningen for fangstnettet på «håvhuggu» vender opp mot vannspeilet, samtidig som redskapet med eventuell fangst trekkes på land. Der kunne lågåsilda tømmes over i en «snik» (et flettet bæreredskap), ei kasse eller ei bøtte. Tømminga skjer ved av «håvhuggu» holdes over beholderen, og deretter tar fiskeren den ene handa i botnen av fangstposen og løfter den, slik at fisken faller ned i beholderen den skal bæres heim i. Deretter kunne håvinga fortsette, for lågåsilda kom i stimer for å gyte. Grunnhåvfisket ble, som redskapsnavnet indikerer, helst praktisert på grunt vann med en viss strømhastighet.
Photo: Huitfeldt-Kaas, Valentin Hartvig / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo