Teinelag for ørret under Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen, fotografert i 1901. Teinene er plassert mellom et steinskjær ute i elveleiet og østre elvebredd. Denne installasjonen be...

Den 6. juni 1981 publiserte konservator Åsmund Eknæs (1940-1981) fra Norsk Skogmuseum følgende artikkel i hedmarksavisenes museumsserie «Jeg fant, jeg fant»:

«Faststående fiskeinnretninger er velkjente fra de fleste større vassdrag i landet, og det var særlig laksen som ble tatt med slik redskap. Men også de andre artene som går opp i elver og bekker for å gyte har lidd samme skjebne.

Mjøsørreten er den ørretstamme her i landet som oppnår størst vekt, det er dokumentert eksemplarer på over 18 kilo, og denne edle fisken har naturligvis vært sterkt etterstrebet så lenge det har bodd mennesker langs Mjøsa.

Ørreten som går opp i Lågen for å gyte samlet seg tidligere i særlig store mengder under Hunderfossen, derav navnet hunderørret. I fossen og strykene nedenfor har teinelaget vært de effektive redskapene i mange hundre år fram til utbyggingen satte en stopper for dette fisket i 1963.

At det har vært verdifulle fiskeplasser kan vi bl.a. se av middelalderbrevsamlinga Diplomatarium Norvegicum. Her er teineplasser eller teinestøer ført opp som viktige eiendommer. Og i ei jordebok fra 1542 sto det under Mariakirken i Oslo bl.a.: «Teinelaget 1 hud og Hunderfossen 8 huder». Når vi ofte ser at en middels stor gård ofte hadde ei skyld på 1 hud, forstår vi hvor verdifullt fisket i Hunderfossen var.

Teinelagene ble satt opp i sideløp av fossene eller på strømharde steder i hovedløpet. Det var solide tømmerkonstruksjoner, som skulle tåle både flom og tyngda av tømmer som la seg på. Men ofte ble teinelagene ødelagt av de store tømmermengdene under fløtinga.
Ytterst mot strømmen ble det satt opp en vegg, «slyngje», som skulle lede ørreten inn mot teinene. Hver teine var plassert i en åpning, et «teinehøl». Teinene var løse, og ble heist opp når fangsten skulle tas ut. Der forholdene lå til rette for det, ble teinelaget bygd så langt utover at det var mulig å ange ved forskjellige vannstander. Hver seksjon ble kalt en «lekk», og det store lagteinelaget hadde i alt 6 slike «lekker». Det var til sammen 17 «teinehøl», men bare en del av disse kunne brukes samtidig. De øvrige hølene ble tettet med grinder for å hindre at ørreten skulle smette gjennom.

Hver teine var ca. 1,5 m. lang og hadde i framkant ei treramme på 62 X 54 cm. Spilene i teina var laget av klyvde smågraner eller grankvister, og de var festet i hull i treramma. Det samme var den kileformede «kalven», som ledet fisken inn, men hindret den i å komme ut igjen.

Rundt år 1900 var det i bruk 15-20 teinelag fra Hunderfossen og nedover. Normal årsfangst i et godt teinela var 500-600 kg, så det var ikke små mengder av ørret som tatt på denne måten.

I fiskeavdelingen på Norsk Skogbruksmuseum er et stilt ut originalteine fra et teinelag.

I 1973 ble teinelagsbyggeren Martinus Skansen engasjert for å bygge opp et teinelag i Glomma, og Johan Rustad fra Fåberg var med som konsulent. I Klokkerfossen, under brua over til Prestøya, står i da denne tro kopien av de originale teinelagene som en gang var det viktigste redskap for ørretfiske i Lågen.»

I 1941 rapporterte Hamar Arbeiderblad følgende om mjøsørreten og teinelagsfisket under Hunderfossen fra årsmøtet i Lillehammer Sportsfiskerforening:

«Bjerke ville spørre om det ikke gikk an å få bremset litt på det harde høstfiske etter Mjøsørret oppover Lågen.

Aagaard [fiskeriinspektøren]: Det er intet i veien for å få endrede fiskeregler – det må bare gå den ordinære vei. Men administrasjonen er alltid forsiktig med forandringer når det gjelder gamle matrikulerte fiskerettigheter.

Andersen opplyste at det finnes ikke fiskeregler for ørret i Lågen. Han meddelte også at et teinelag i Lågen hadde stengt kanskje 2/3 av elveløpet med en mur for å kunne ta ørreten.»

Collapse text