Kilenotfiske på et sted som fotografen noterte seg hette Visnes. Dette navnet finnes blant annet på Karmøy og ytterst i Romsdalen, mot Hustadvika. Kilenota er et fiskeredskap som b...

I boka «Det norske lakse- og innlandsfiskets historie – fiskeetaten 1855-1986» (1986) skriver Magnus Berg blant annet følgende om kilenotfisket:

«Det er ikke helt klart når kilenota ble oppfunnet. Opplysninger kan tyde på at redskapet var i bruk i Boknfjorden omkring 1830. Redskapet ble antakelig utviklet litt etter litt fra de gamle laksevarp eller krokgarn. Kilenota er et selvfangende redskap, og er anvendelig nesten over alt i fjordene og på kysten. De gamle laksevarmpene egnet seg best for langgrunne kuster, og fikk ikke noen vid utbredelse.

Etter tradisjonen ble kilenota innført ved Hå prestegård på Jæren av pastor Kielland, som var sogneprest i årene 1838-1844. Tidligere ble det bare brukt krokgarn. Tross lave laksepriser, som ikke oversteg en tredjedel av prisene omkring 1880, ble det fisket for omkring 1 600 kroner på prestegården med det nye redskapet. Antallet nøter steg hurtig, slik at det i begynnelsen av 1850-årene fantes omkring 15 kilenøter på det omtrent 7 km lange strekning fra Stavheim til Skeie. Følgene av dette var at så vel kilenotfisket som Håvågs notkast ved elveutløpet og elvefisket gikk sterkt tilbake. Dette førte til at antallet kilenøter igjen avtok hurtig, slik at det i 1858 ikke fantes andre kilenøter enn sogneprestens og kanskje en til. Også sogneprestens not var ikke brukt enkelte år, noe som kanskje kom av at det var skifte av sogneprest. Siden kilenøtene avtok i antall, tok elvefisket og Håvågs fiske seg igjen betydelig opp. I dette fisket ble det i slutten av 1850-årene fanget omkring 300 laks, mens fangsten i 1876 og 1877 ifølge ligningsprotokollen utgjorde 672 og 800 laks.

I 1860 antar man at utenom Lister og Mandals amt fantes det neppe mer enn 20 kilenøter i resten av landet. I slutten av 1860-åra ble redskapene mer vanlig. I Trøndelag ble de to første kilenøtene satt ut i Ingdalen på Trondheimsfjordens vestside i 1865. I løpet av få år økte antallet, og et utstrakt kilenotfiske fant sted i Trøndelag fra og med sommeren 1868. I 1871 ble det brukt minst 156 kilenøter på strekningen fra fjordens utløp til grensa mot Nord-Trøndelag. I slutten av 1870-åra ble det i slutten av 1870-åra brukt omkring 250 kilenøter, i tillegg kom et minst like stort antall på kyststrekningen utenfor. I løpet av 1870-åra var kilenota tatt i bruk helt til Varanger. Hetting sier (1874) at antallet kilenøter har økt meget sterkt fra 1868. Det var liten hjelp i fredninger i elvene dersom fisket i sjøen var ubegrenset. Loven av 1969 ga et oppsyn som rettet noe på forholdene, selv om oppsynet ikke var særlig effektivt.

Utviklingen av kilenotfisket førte til strid mellom elv- og sjølaksfiskere. Elvefiskerne hevde at kilenotfiskerne berøvet dem inntekter som de kunne ha fått av sitt laksefiske i elvene. Sjølaksefiskerne hevdet på sin side at de måtte få drive som de ville ved kysten og i fjordene, og at det ville være urimelig å pålegge dem noen innskrenkninger for at elvefiskerne skulle få større fortjeneste.

Det var oppgang i laksebestanden i alle elver hvor det var effektive fredninger i sjøen. Der laksebestanden tok seg opp, gikk bestanden av sjøaure tilbake. Hetting hadde derfor gjort den observasjon at det er en nær sammenheng mellom bestanden av laks og sjøaure.

«Det ovenfor meddelte faktum at ørreten viker tilbake for laksen må sies å være en oppdagelse med særdeles stor betydning for laksefiskeriene, hvis fremtidige ordning i sjø den i høy grad vil lette. Den viser oss nødvendigheten av å innskrenke kystfiskeriene innen rimelige grenser, og at misforhold da vil rette seg av seg selv.» [Her er Hettings skriftspråk åpenbart modernisert av Berg]

Vi møter alt de seinere så velkjente motsetninger mellom elv og sjølaksefiskere. Utviklingen av mer effektive redskaper for laksefisket i sjøen reduserer utbyttet av elvefisket.

I Hordaland, Sogn, Romsdal og Trøndelag utviklet kilenotfisket seg hurtig. Det ble arbeidet med å fpå innført ukefredning i disse distriktene. Da ukefredningen ble innført som lokale bestemmelser, viste det seg å være vanskelig å få tilstrekkelig oppslutning i fylkestingene. Det er alltid vanskelig å innskrenke et etablert fiske.

Mange av kystfiskerne var enige i at det burde innføres ukefredning så vel for fiske i sjøen som i vassdragene, og at bruken av laksenot burde innskrenkes.»

Om de politiske forsøkene på å begrense bruken av de effektive kilenøtene skriver Berg:

«17 juni 1869 kom det endringer i loven om fredning av laks og sjøaure. Årsaken var det økende kilenotfisket. Alt i 1868 kom det inn 20 søknader om ved lov å forby eller innskrenkle bruken av kilenot. Engelske sportsfiskere sendte også søknader om dette. Det ble nå adgang til å innføre ukefredning i inntil fire døgn for kilenøter og andre selvfangende redskaper.

«Mens antallet av varp og andre ikke selvfangende innretninger er og alltid må bli temmelig begrenset, fordi anbringelsen er betinget av visse lokalforhold, skulle kilenøter kunne anbringes nesten overalt i fjordene og på kysten, hvor laksen fredes, og der også ved hjelp av lange beiegarn (ledningsgarn) kunne gis en ganske stor fangstevne.» (Hetting 1972-73)

Mange mente at fredningsbestemmelsene for kilenøter var et inngrep i næringsfriheten, og det ble sagt at en måtte være varsom med å gripe inn i næringsveienes tilvante frie utførelse. Hetting sa at en ikke kan opparbeide laksefisket til en næringsvei uten at en prøver å regulere fisket så godt som mulig.

I innstillingen til amtsformannskapet i Søndre Trondhjems amt om kilenotfisket uttalte Hetting følgende:

«Laksefisket er en av de herligheter i vårt land som ikke uten lovbestemte innskrenkninger i den frie benyttelsesrett kan bringes til å gi et godt og varig utbytte. Hvorfor man har fått lover om fredning av laks og sjøørret der, grunner på sakkyndiges erfaringer, tid efter annen har fått hensiktssvarende forandringer og tillegg hvis hovedprinsipp hviler på folkets selvbestemmelse. I begynnelsen søkte man å ordne bedriftene alene for elvenes vedkommende, men man har lært at dette var tilstrekkelig for fiskerienes oppkomst i det hele tatt, hvorfor de nyeste fredningslover inneholder bestemmelser også for laksefiskeribedriftene i fjordene og ved kysten.

Jeg skal imidlertid for å fremholde hvor langt den opposisjonelle usakkyndighet tror seg berettiget til å gå ikke unnlate å bemerke at der på et enkelt hold er oppfunnet en ganske ny lære, hvorfor laksen ikke behøvde å gå opp i elvene for å formere seg, idet den også kunne legge sin rogn til befruktning i saltvann. Jeg behøver neppe å påpeke at dette strider mot både teori og erfaring her som i andre land, idet ethvert forsøk på å utklekke lakserogn i saltvann, om saltholdigheten endog har vært nokså liten, er mislykket. Selv små yngel kan ikke leve i saltvann før den har fått sin vandringsdragt eller et belegg av sølvskjell.

Jeg skal i forbindelse med foranstående ikke unnlate at oppfangingen av den voksne laks i kilenøtene ved kysten også har medført at sjøørreten i forannevnte elver til skade for laksefiskeriet har fått numerisk overvekt. Et forhold der likeledes inntraff i England forinnen kilenot og lignende redskaper ble forbudt. Det skal for øvrig bemerkes at da sjøørreten også er en avsettelig fisk, må man ikke forestille seg skaden større enn den i virkeligheten er. For elvefiskerne er den vesentligste ulempe den, at englenderne der forpakter fluefisket i våre elver ikke er tilbøyelig til å erlegge en større elveavgift når sjøørreten har fått overvekt.» (Hetting 1871-72)

Collapse text