Fra yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud i Åsnes, Hedmark. Fotografiet viser tre brakkene som ble brukt til innkvartering av elevene. Ved enden av den ene brakka står det ...

Dette fotografiet inngår i en diasserie med tittelen «Skogshusvær». Dette var et saksfelt som var meget aktuelt like etter 2. verdenskrig, da etterspørselen etter virke var stor og skogsarbeiderne var mange. Folketellinga i 1950 registrerte 39 595 som hadde skogen som arbeidsplass (skogsarbeid og jakt var slått sammen til en kategori). Mange i næringa og i de politiske miljøene var klar over at skogsarbeiderne hadde et tungt og vanskelig arbeid. Alt i slutten av 1920-åra hadde forstkandidat (Johan) Sønnik Andersen dokumentert dette gjennom en koieundersøkelse, som hadde negative konklusjoner. Fra 1937 ble Sønnik Andersen ansatt som statlig arbeidsinspektør for skogbruket. Han arbeidet videre med koiesaken i denne stillingen. I 1941 kom det vedtekter med minstestandarder for skogshusvær, og i 1946 kom den en lov om koier og skogsstaller som videreførte disse intensjonene i vedtektene fra okkupasjonsstyrets tid. Bedre husvær for skogsarbeidere og hester inngikk i en moderniseringsstrategi, der sunnere kosthold, bedre hygiene og mekanisering av det verste slitet var andre sentrale satsingsområder.

Skogsarbeiderskolen på Sønsterud ble åpnet like etter 2. verdenskrig, men tanken om en slik skole oppsto ikke plutselig da. Blant dem som hadde tatt til orde for at skogsarbeiderne måtte få utdanning var avisa Kongsvinger Arbeiderblad, som 14. juni 1941 publiserte følgende:

«Yrkesopplæring for skogsarbeidere
Yrkesopplæring for skogsarbeidere har hittil vært et ukjent begrep. Er da ikke yrkesopplæring for disse fagarbeidere påkrevd? Jo, i høg grad! Det er få arbeidere som utøver sitt virke under så vanskelige og krevende forhold som skogsarbeiderne. Det er ikke nok med at skogsarbeideren har måttet bruke øks, sag og barkespade. For å kunne leve har han ved sia av sitt egentlige yrke måttet arbeide som håndverker, anleggsarbeider og jordbruker.

Samfunnet har ytet skogsarbeiderne lån til å skaffe seg hus og jord uten å skaffe dem den tilstrekkelige faglige viten. Det er derfor påkrevd at skogsarbeiderne får vite noe om jordbruk. De bør ha greie på den rolle skogen spiller i vår folkehusholdning, de bør vite noe om nasjonal skogskjøtsel, de bør kunne de alminnelige skogkulturarbeider, så bør de kunne bygge ei skogstue og anlegge en skogsbilvei. Og så til slutt: Det aller viktigste – de må ha de riktige verktøy, riktig stelt og benyttet på den riktige måte.

Skal vi drive rasjonell skogskjøtsel i vårt land er det nødvendig at skogsarbeiderne ser på skogsarbeidet som et virkelig yrke, ikke som et tilfeldig arbeid som en tar når en ikke har noe annet.
De fleste skogsarbeidere er glad i skogsarbeidet og vil helst ha dette når de har kunnet få noenlunde levevilkår. Skogsarbeidet medfører slit og strev, med passer for individuelt anlagte mennesker som setter pris på å være ute i den fri natur med forskjellig arbeid til forskjellige årstier.

Ei yrkesopplæring vil øke skogsarbeidernes yrkesbevissthet og yrkesinteresse. Sett fra samfunnets sie er også skogsarbeidet et meget viktig arbeid. At skogsarbeidet blir riktig utført betyr innvinning av store verdier for samfunnet – i form av mindre spill – bedre virkesbehandling.»

Collapse text