«Fra Setningen og Atnedalen statsalmenning. Sollien revierplanteskole, anlagt 1903.»

About the object

• IdentifierDSS.2951
• Avbildet stedNorge Hedmark Stor-Elvdal Midt-Østerdalen
• Specific subject termsPlanteskole Skogkultur Arbeidsliv
• Subject

  Revirplanteskolen ved Kulstad i Setningslia i fjellbygda Sollia i Midt-Østerdalen. Det inngjerdete feltet med plantesenger ligger i ei helling i et dalføre der skogen domineres av furutrær. Inne på planteskolearealet sto det13 menn i ulik alder mellom plantesengene og langs gjerdene. Positurer og klesdrakt kan tyde på at mange av dem var på befaring. En informant mener at fotografiet ble tatt i forbindelse med at daværende skogdirektør Michael Saxlund i 1916 var på ekskursjon i Sollia sammen med en del framstående norske forstmenn.

  Sjøl om det ble eksperimentert med skogkulturarbeider i fjellbygda Vang i Valdres alt i slutten av 1850-åra, var det stort sett bare skogfattige kystbygder som hadde skogplantingsprosjekter i tiåra som fulgte. Omkring 1900 ble det gjort noen forsøk med fjellplantinger på den vestre delen av Hardangervidda, og i 1901 tok skogbrukslærer Wilhelm Kaurin på Jønsberg landbruksskole på Hedmarken en utfordring fra Søndre Østerdalens Skogforening. Han tok med seg elevene på skogbrukslinja og dro til traktene omkring Horta i Stor-Elvdal for å gjøre plantingsforsøk. Kaurin forsto at det var problematisk å bruke plantemateriale fra skogplanteskolen på Hamar på en lokalitet der snø og tele forsvant lenge etter at lavlandsplantene var i gang med energikrevende vekstprosesser. En skulle kanskje tru at de utfordringene det innebar å skaffe klimatilpasset plantemateriale ble løst i og med at Hedmark Amtsskogselskab samme år som planteforsøkene ved Horta startet (1901) anla en planteskole i fjellbygda Tynset, men produksjonen der fikk en vanskelig start. Kaurin satset i første omgang på å omgå plantenes klimatilpasningsproblemer ved høstplanting, men målet var å få etablert revirplanteskoler i nærheten av plantefeltene i fjelltraktene, slik at en kunne bruke planter som i sin vekstutvikling var mer i takt med klimafasene i de områdene hvor de skulle vokse. Det ble etablert et slikt anlegg ved Furusetsætra, nordvest for Horta. Kaurin fikk også tak i frø fra høyfjellsskog, både fra Tyrol i Alpene og fra Pyreneene. Jønsberg-elevene plantet både buskfuru, kvitgran og vanlig gran, og resultatene av planteforsøkene var oppmuntrende. Planteskoledriften ved Furusetsætra ble imidlertid vanskelig å administrere fra Jønsberg i Romedal, og fra 1914 overtok den nyopprettete skogskolen på Evenstad i Stor-Elvdal ansvaret for plantevirksomheten ved Horta. Tidlig på 1900-tallet etablerte Skogselskapets regional- og lokalavdelinger stadig flere små planteskoleanlegg rundt i bygdene. I 1912 hadde Østerdalsregionen slike anlegg i Kvikne, på Narbuvoll i Os, på Tynset, på Storsteien i Alvdal, på Ilsås i Åmot og i Trysil. Anlegget på Tynset ble nedlagt kort tid etterpå. I tillegg til de anleggene Skogselskapets underavdelinger i Hedmark disponerte hadde staten 1890-åra sin store planteskole på Hamar, etter hvert supplert med en del mindre revirplanteskoler i fjelldistrikter der plantematerialet fra Hamar var kraftig i utakt med det stedlige vekstklimaet, og der plantetransporten fra Mjøstraktene var tidkrevende og omstendelig. Flere slike anlegg nevnes fra Femundstraktene, og det er rimelig å forstå bakgrunnen for etableringa av planteskolen i Setningslia på samme måte. Dette skjedde våren 1904, da skogforvalteren i Hedmark hadde satt av 200 kroner til opparbeiding av en planteskole på allmenningsgrunn sør for eiendommen Kulstad. Stedet skal ha vært valgt fordi det hadde et skiferholdig jordsmonn som ble vurdert som bedre enn mange andre steder i allmenningen. Noe betydde det sikkert også at skogvokter Peder Jonsen Kulstad, som skulle dyrke fram skogplantene, bodde like i nærheten. Skogforvalter Thorvald Kiær mente at mye av skogen i statsallmenningene i Sollia tidlig på 1900-tallet var i en så dårlig forfatning at den ikke kunne produsere spiredyktig frø. Derfor var det nødvendig med kulturtiltak, altså planting. Med lokale planter kunne plantinga skje om våren, gjerne på flekker på skogbotnen som var bearbeidet og «luftet» ved hjelp av hakker foregående høst. Planteskolen i Sollia leverte mest furu, men også gran og furu. Det siste treslaget ble brukt på de aller mest værharde stedene. Klimaet begrenset frodigheten på plantefeltene. Fra den lille revier-planteskole i Setningen og Atnedalen statsalmenning blev iaar utplantet 3 000 2-aarig furu i Atnelien, i nærheten av Smaatjernsæteren. Paa de ældre plantefelter staar planterne friske og grønne, tilveksten er ikke videre rar, men kan vel ikke ventes bedre heroppe, hit tilfjelds og veirhaardt», skrev skogforvalter Christian Holm i 1914.

  Peder Jonsen Kulstad (f. 1845), som hadde det daglige oppsynet med denne planteskolen, var skogvokter i statens skoger i hjembygda si fram til 1917. Da overtok sønnen, Peder Pedersen Kulstad (1889-1977) skogvokterposten for Hirkjølen statsallmenning, Setningen og Atnedalen statsallmenning og Sollia prestegardsskog.

• Title«Fra Setningen og Atnedalen statsalmenning. Sollien revierplanteskole, anlagt 1903.» (Innskrift på kartotekkort med opplimt kopi av fotografiet.)
• Type Photograph