Parti fra det ørkenaktige området Kvitsanden ved gruvebyen Røros i Sør-Trøndelag. Fotografiet er antakelig tatt fra en veg med et bordgjerde i forgrunnen. Bakenfor vegen skimtes ...

Fra 1870 arbeidet den norske stats skogforvalter på Vestlandet med dempingstiltak for «sandflukt» på Jæren etter forbilder fra Jylland i Danmark. Målet var å hindre at vinden og sanda skulle gjøre jordbruksarealer i kystsonen uproduktive. Dette arbeidet lyktes stedvis ganske bra. På slutten av 1800-tallet ble det også satt i gang forsøk med sandfluktdempende beplantninger på Kvitsanden ved Røros, der flygesandsarealet på slutten av 1800-tallet skal ha hatt en utstrekning på 720 dekar. Arbeidet med å gjøre Kvitsanden mer produktiv ved treplanting ble støttet av så vel private entusiaster som det offentlige skogvesenet, og det var skogforvalteren i Søndre Trondhjem distrikt som hadde faglig ansvar for disse bestrebelsene. I 1903 måtte skogforvalter Christian Holm konstatere at planteforsøkene med norsk furu hadde vært mislykte. Enkelte av trærne hadde riktignok nådd en høyde på 1 – 1, 5 meter, men så skrantet de og døde. Snart ville det ikke være en grønn busk igjen, uttalte en mismodig skogforvalter. Han hadde imidlertid tru på buskfuru, for de få trærne man hadde plantet av dette treslaget hadde ikke lidd samme vanskjebne som den vanlige furua. At Kvitsanden tidlig på 1900-tallet gikk over i statlig eie, gjorde det mulig for skogforvalteren å satse mer på dette treslaget. I 1903 ble det plantet 18 000 buskfuruer på Kvitsanden. Året etter ansatte det statlige skogvesenet Ole Lien som oppsynsmann for Kvitsand-plantingene. Han fikk ingen lett oppgave. Plantingene fra foregående år var døde, for så snart det kom litt vind tørket sanda og begynte å bevege seg. For å møte dette problemet satte man i stand gjerdene rundt flygesandsområdet, i håp om at det skulle bremse vinden. Samtidig ble det bestemt at det skulle gjøres forsøk med flere treslag, blant annet lauvtrær, som en håpte skulle kunne fungere som «ammer» for furuplantene. Som en begynnelse ble det sådd en del orefrø. Året etter plantet man treårige bjørkeplanter, samt stiklinger av pil og or. Bare om lag halvparten av plantene overlevde, noe den tre uker lange transporten plantene hadde måtte gjennomgå før de ble satt ut i sanda fikk skylda for. Derfor ble det etablert en del så- og plantesenger i nærheten av anlegget. Her ble jorda ble blandet med myrtorv og hestegjødsel før det ble sådd bjørke-, or- og buskfurufrø. I tillegg til å plante trær forsøkte man seg i 1907 også med såing av marehalmfrø, noe som hadde gitt gode resultater i tilsvarende prosjekter langs kysten. Sommerklimaet i Røros-traktene viste seg imidlertid for tøft for denne veksten. Samtidig erfarte man at plantene greide seg bedre dersom det ble tilført jord i plantehullene. Bjørkeplantene greide seg da forholdsvis bra, men haregnag vinterstid ble et problem. Gnageskadene drepte ikke bjørkene, men førte til at de fikk buskkarakter og ikke ble enstammete trær med høyder som kunne gjort dem til «ammer» for andre treslag. Skogfunksjonærene forsto etter hvert at det ville bli vanskelig å fåp produktiv skog til å vokse midt ute på sandfeltet. I 1909 fastslo skoginspektør Wilhelm Kaurin at «hovedvægten maa lægges paa litt efter hvert at faa trævegetation til at leve i kanterne af sandfeltet». Han gikk inn for fortsatte forsøk med planting av buskfuru, dvergbjørk og einer. Kaurin foreslo også å legge remser av lyngtorv over deler av sandfeltet for å se om dette kunne gjøre det mulig å reetablere skog i de nevnte kantsonene. Snart kom det også forslag om å bruke granbar som dekkingsmateriale, slik man i kystområdene på Sørvestlandet hadde brukt tang og sivvekster. Arbeidet med å samle og transportere fylljord, dekkingstorv og bar ble imidlertid – til tross for at skogvesenet oppnådde fri frakt med jernbanen – vel kostbart. Man gav likevel ikke opp. I 1912 ble det plantet etter den tyske «torvemster Krebs’ metode». Man grov 35-40 centimeter brede og djupe hull, som ble fylt med sand i botnen, deretter en sandlag og på toppen med ei blanding av sand og torv på toppen. I hvert slikt hull ble det nedsatt to buskfuruplanter. Plantene så i første omgang ut til å greie seg bra, noe som gav grunnlag for en viss optimisme for det skogforvalter Rolf Hennig karakteriserte som «landets mest utaknemlige og vanskelige plantefelt». Optimismen ble imidlertid kortvarig. I tillegg til den tørre flygesanda hadde plantene vintrer med lite snødekke og temperaturer som stundom krøp under 40 Celsius-grader å kjempe mot. I 1915 konstaterte skogforvalteren at det måtte omfattende tilrettelegging til for plantingene her skulle overleve, og hvis ikke ville pengene som ble brukt på sandfluktdempende treplanting være bortkastet. Han foreslo likevel å fortsette litt til i kantene av området, gjerne i samarbeid med jernbanen, som hadde problemer med til tilstøtende flygesandfelt. Etter hvert måtte man imidlertid gi opp. I 2004 ble 0, 4 kvadratkilometer sandfluktsareal på Kvitsanden i Røros kommune gjort til landskapsvernområde.

Collapse text