"Steinkjer skogskole"

Skogskolen på Steinkjer ble etablert i 1880 med skogforvalter Nicolay Martens (1842-1905) som bestyrer og hovedlærer. Han knyttet til seg ulike hjelpelærere, for elevene fikk ikke bare praktisk og teoretisk opplæring i skogfag, men også i norsk, matematikk og regnskapsførsel. Dette var allmennfag som skulle sette elevene i stand til å gå inn i underordnete stillinger hvor de måtte avlegge regnskap og skrive brev og rapporter. På denne tida var skolen ettårig. Undervisningsopplegget var i begynnelsen forholdsvis improvisert, men det ble gradvis mer planmessig etter at det begynte å komme lærebøker. Nevnte Nicolay Martens skrev den første læreboka for denne elevgruppa, og en av etterfølgerne, Agnar Barth (1871-1948) bidro med mer pensumlitteratur. Det faktum at skogskoleeksamen fra slutten av 1890-åra ble en del av kunnskapsplattformen som måtte til for å komme inn på det nyetablerte høyere skogbruksstudiet ved Landbrukshøgskolen på Ås i Akershus forutsatte fastere undervisningsplaner.

Når det gjaldt undervisningsfasiliteter var det et framskritt for Steinkjer skogskole da man fra 1904 fikk anledning til å disponere tre store klasserom i den gamle middelskolebygningen i byen. I 1920 vedtok imidlertid lokalpolitikerne på Steinkjer at denne kommunale bygningen skulle omdisponeres til gamlehjem. Daværende skogforvalter og skogskolebestyrer Haakon Lie (1884-1970) reagerte spontant ved å skrive et brev til byens formannskap, der han spurte om det virkelig var slik at kommunen aktet å si opp leieforholdet med skogskolen. Han tillot seg også å antyde en konsekvens lokalpolitikerne neppe ville sette pris på: «Isaafald vil det nemlig ifølge meddelelse fra skogdirektøren bli tat under overveielse at flytte skogskolen fra Stenkjær». Ordfører og banksjef Amund Wendelbo (1864-1922) svarte at det dessverre var slik at de kommunale oppgavene vokste, og at Steinkjer derfor trengte de bygningsvolumene kommunen eide til slike formål. I et brev til skogdirektøren hevdet Wendelbo også at kommunen, før vedtaket om å omdisponere den gamle middelskolen til gamlehjem ble gjort, hadde forsøkt å forhandle med skogskolebestyreren om å få undervisningsvirksomheten over i en annen stor bygning sentralt i Steinkjer, som da hadde vært til salgs. Dette skal Haakon Lie ha vist liten interesse for, noe som ifølge ordføreren bidro til at kommunen «lod sagen falde». Konfrontert med tanken om å flytte virksomheten poengterte Wendelbo at Steinkjær gjerne ville beholde denne undervisningsinstitusjonen.
I staben til skogdirektør Henrik Jacob Ielstrup (1875-1927) forbeholdt seg mulighetene for å tenke fritt, både når det gjaldt lokalisering og kapasitet. Strategene i skogadministrasjonen ville gjerne bygge kompetanse i næringa, og foreslo å øke elevtallet, som de første åra hadde vært 12, etter at man kom over i middelskolebygningen 24. Dette var signaler mange skoleledere ville ha jublet over, men Haakon Lie var betenkt. Han mente at med denne skolens spesielle undervisningsform, hvor man vekslet mellom teoritimer og praktiske aktiviteter, var det grenser for hvor store kull det var ønskelig å ta inn. Store praksisgrupper var uheldig. Også når det gjaldt den teoretiske delen av undervisninga var Lie betenkt over store klasser: «Eksaminationerne for hver elev blir altfor sjeldne og undervisningen vil ha let for å gli over kun til avholdelse av foredrag for en æret forsamling. Ved en skole for begyndere med liten skolemessig fordannelse maa lærerne ta sig mest mulig av hver enkelt.» Lie forsto at administrasjonen i Oslo var opptatt av at også det nordnorske skogbruket måtte få kompetente funksjonærer, og at dette var noe av bakgrunnen for at man ønsket en kraftig utvidelse i forbindelse med at det skulle skaffes nye undervisningslokaler for den skogskolen som lå nordafjells. Han minte om at det stort sett var trøndere og ungdom fra det sønnafjelske Norge som hadde søkt seg til skogskolen på Steinkjer, i liten grad nordlendinger. Haakon Lie mente at det var greit drive skogskole med opptil 24 elever, men ytterligere økning til 32 anså han for å kunne få svært uheldige konsekvenser.

Med hensyn til lokalisering forsøkte den statlige skogetaten først å løse problemet ved å tilby Steinkjer kommune 100 000 kroner for middelskolebygningen, penger som kunne bidratt til finansiering av et nytt, spesialbygd gamlehjem. Tilbudet ble ikke akseptert. Den statlige etaten diskuterte da om skolen skulle flyttes til en annen lokalitet i Nord-Trøndelag, fortrinnsvis i Levanger-distriktet, eller om den simpelthen skulle legges til Trondheim, muligens på Lade, der denne byen hadde sikret seg store utbyggingsarealer. Det kom inn flere tilbud om overtakelse av jord- og skogeiendommer i Levanger-området, men ingen av dem hadde våningshus som raskt og billig kunne ominnredes til høvelige undervisningslokaler. Steinkjer kommune forsøkte også å gjøre seg attraktive, ved å tilby ei seks dekar stor tomt med vann- og kloakkledninger på sitt utbyggingsområde Sørsibakken. Skogadministrasjonen fant tilbudet interessant, men i og med brannvernbestemmelsene i reguleringsplanen for Sørsibakken ville valg av denne tomta tvinge staten til å reise en ny skolebygning der i mur, noe som ville bli kostbart. Tomta lå dessuten høyt i terrenget, noe som skapte bekymringer med hensyn til vanntrykket. Etter at kommuneledelsen ble kjent med dette, lanserte de ytterligere et tomtetilbud, denne gangen i Eggelia. Her var avstanden til Steinkjer sentrum noe større, om lag 15 minutters spasertur, og man befant seg utenfor den sonen der store bygningsvolumer måtte oppføres i murverk. Det ble tomta i Eggelia (gnr. 4, bnr. 53) som ble valgt. Oslo-arkitekten Lorentz Harboe Ree (1888-1962) utarbeidet tegninger, som ble brukt som utgangspunkt ved innhenting av anbud fra entreprenører. Det ble A/S Steinkjær Dampsag & Høvleri som fikk oppdraget med et anbudsbeløp på cirka 154 000 kroner. Kontrakta med dem forutsatte at bygningen skulle være ferdig høsten 1923. Bygginga av sjølve skolehuset tok drøyt ett år. Det besto av undervisningssaler, rom for samlinger og leiligheter for skolestyrer og hans assistent. Den pedagogiske virksomheten i bygningen startet våren 1924. Da gjensto fortsatt planering og inngjerding av tomta, samt bygging av et uthus. Den nye Steinkjer skogskole fikk 24 elevplasser, med visse ekspansjonsmuligheter.

Dette fotografiet er hentet fra DSS-arkivet, der bildene i hovedsak er tatt av medarbeidere fra Skogdirektørens kontor (senere Direktoratet for statens skoger) i samband med befaringsreiser i forvaltningsdistriktene. Negativsamlinga, med samme nummerering, er også overlatt til museet, men mye mangler og noe er dårlig bevart, blant annet fordi opptakene i hovedsak er gjort på nitratfilm. Dette bildet har bevart originalnegativ. I det fotografiske arkivet Norsk Skogmuseum har overtatt fra den statlige skogetaten finnes også et større antall diaskopier, samt originale positivkopier utenfor katalogsystemet, men med samme originalnummerering fra DSS. Samlinga omfatter dessuten et betydelig antall nyere positivkopier som er registrert på emne og person hos DSS, uten egne nummer.

Collapse text