«Saltdalen statsskoger. Parti av Junkerdalsuren, nedre del»

Den 10. august 1927 skrev avisa «Nordland» dette:

«Junkerdalsuren søkes fredet.
En mengde sjeldne planter vokser i uren. Men fossen blir neppe fredet?
Intervju med naturfredningsmannen oberstløitnant Gleditsch.
Vi treffer på Grand Hotell den kjente naturvegg og geograf, oberstløitnant Gleditsch, fra Oslo. Oberstløitnanenten har nettop tatt inn på Grand Hotell og et rykte forteller at han har vært på en kartleggingsekspedisjon her i byens nærhet. Vi spør ham om dette og elskverdig som alltid forteller hr. Gleditsch at han kun har foretatt noen supplerende arbeider nemlig kartlegging av nye veier her i fylket og i den anledning hadde han befaret strekningen Fineide-Rognan.
Hvorledes er Nordland fylke utstyret med karter spør vi.
Nordland er et av de best utstyrte fylker med hensyn til karter, uttaler oberstløitnanenten. Det er bare litt som står igjen nordenfor Narvik ved Troms fylke.
Da hr. Gleditsch er formann for landsforeningen som tar sig av naturfredningen her i landet spør vi ham om foreningen har kastet sine øine på noen av Nordlands severdigheter og erfarer da at foreningen arbeider energisk for å få Junkerdalsuren fredet. Årsaken til dette er at der i uren findes en hel del sjeldne planter, visstnok 27, som ikke finnes andre steder her i landet, samtidig som urens naturskjønnhet er av en så betagende og enestående art at foreningen mener at man ikke bør resikere at den blir ødelagt.
Omfatter foreningens fredningsbestemmelser også fossen?
Nei, det gjør de ikke. Det nytter vel heller ikke å få fossen fredet. Arbeidet med fredningen var i god gjenge og den tidligere skogdirektør hr. Jelstrup interesserte sig sterkt for planen. Nu efter hans død har saken for så vidt stått i stampe og man kjender ikke ennu den nye skogdirektørs stilling til sakens slutter oberstløitnanten.
Junkerdalsuren er vel en av de eiendommeligste naturutsyn som Nordland har å by sine turister på. Ved siden av utsikten fra Rønvikfjellet kanskje det eiendommeligste og vakreste stykke natur i hele Nordland – skjønt der finnes vel mange som vil påstå at det her i Nordland er mange ting som kommer op mot det, hvilket vi, uten å protestere mot protestantene, innkasserer som et bevis på Nordlands uuttømmelige kilder av skjønsåpenbaringer. Under et besøk i Uren i sommer hadde vi anledning til å legge merke til at vasdragsvesenet hadde kastet sine øine på fossen som skummer vild og veldig gjennem uren. Hist og her fant vi merker i fjellet, tegn som tydet på ingeniørenes kolde vurdering av hestekrefter hadde gjort sitt første fremstøt mot de buldrende vandmasser. Oberstløitnantens uttalelse om at man vel neppe får fossen fredet skulde vel finne sin naturlige forklaring i disse jernpæler, med vasdragsvesenets magiske tegn omkring.»

I årsberetningen for Landsforeningen for naturfredning i Norge fra 1928 står det følgende om det første formelle vernet vegetasjonen i Junkerdalsura ble underlagt:

«JUNKERDALSURA
I årsberetningen for 1927 er det nevnt at Landsforeningen hadde søkt Landbruksdepartementet om at en rekke navnlig opregnede planter måtte bli fredet i trakten Junkerdalsura – Båtfjell i Saltdal, Nordland. Denne sak er nu bragt i orden. Der er gjort en mindre endring i begrensningen av området, idet et stykke som omfattet privat grunn ikke er medtatt. Området ligger nu i sin helhet på statens grunn.

Fredningen er fastslått ved kgl. res. av 8. mars 1928, som bestemmer at de i en vedlagt – av professor Wille og overlærer Dyring forfattet – fortegnelse anførte planter, som vokser på en nærmere «betegnet strekning i Saltdal statsskoger i Saltdal herred skal være fredet mot innsamling og ødeleggelse. Grensen er beskrevet i overensstemmelse med den på kartskissen avlagte.

Fredningsvedtaket er tinglest og bekjentgjort på vanlig måte. Skogforvalteren, som bor på gården Skogjord [eg. Storjord] ved feltets sydvestre hjørne (se kartskissen) er gjennem skogdirektøren tilstillet en del avskrifter av de fredede planter og en del trykk av kartskissen. Han er av skogdirektøren pålagt å opsette fornøde plakater og ha tilsyn med fredningen.

Det tilføies at Landsforeningen i sommer fikk anledning til i en Bodø-avis å redegjøre for så vel Røsvassholmen som Bekkenesholmen og Junkerdalsura i en ganske rikt illustrert artikkel.

Om Junkerdalsura har dosent Hanna Resvoll-Holmsen skrevet en avhandling som trykkes i Norsk geografisk tidsskrift. Denne avhandling følger som særtrykk med Naturfredningsforeningens årsberetning.»

Den 28. mars 1928 meldte avisa Nordlandsposten dette:

«En strækning omkring Junkerdalsuren fredet mot indsamling og ødelæggelse av sjeldne planter.
Ved kgl. resolution av 8. ds. er i henhold til paragraf 1 i lov av 25. juni 1910 bestemt at en række nærmere anførte planter skal være fredet mot indsamling og ødelæggelse paa en strækning i Junkerdalsuren og omgivelser i Saltdal. Grænsen for det fredede strøk gaar fra høieste punkt paa Tuva på Kjernefjeldet (Kjønnfjeldet) til stedet hvor en bæk fra Kjernefjeldet rinder ut i Gamheibækken, følger saa denne bæk ut i Junkerdalselven og videre efter denne elv til stedet hvor grænsen for eiendommen Solvaagli gaar i elven. Følger saa denne grænse til Solvaagbækken og gaar herfra langs denne bækken til dens utløp av Solvaagvatnet. Herfra i øst langs foten av Baatfjeldets styrtning til ret for gaarden Boa og videre langs den bratteste skrænt paa sydsiden av Baatfjeldet til en røis paa bergryggen hvor Baatfjeldet svinger for Kjørrisdalen. Herfra langs Kjørrisdalen til en liten fos i Tverelven og derfra til en røis paa en haug ved bækkens utløp i Leipibækken. Herfra efter Kjørriselven gjennem Rykkedalen til vandskillet ved Galagaldalen, videre til en røis paa Baatfjeldryggen mellem Galagaldalen og Sauvatnene. Herfra til utløpet av øvre Sauvatn og videre til utløpet av Øvre Toldnesåvatn. Herfra til en røis paa Solemtind ret op for gaarden Storjord og herfra til høieste punkt paa Tuva.
Det er som det vil sees det væsentlige av Junkerdalsuren og fjeldpartierne omkring Baatfjeldet og Solvaagtind det dreier sig om.»

Den 21. januar 1929 beskrev avisa Nordlandsposten forholdene i Junkerdalsura slik:

«Junkerdalsuren.
En farlig fremkomstvei.
Junkerdalsuren, den kjendte trange passage, som forbinder Saltdalen med den store grend Junkerdalen, hvorigjennem mellemriksveien til Sverige går, er turistmessig sett overmåte interessant og som sådan en attraksjon for dalen. Botanisk er som bekjendt Junkerdalsuren også meget interessant, så interessant at man har gått til å naturfrede uren med nærmeste omgivelser. Der er her en sjelden rik vegetasjon og mange sjeldne planter.
Men for befolkningen oppe i Junkerdalen er der andre enn turistmessige og botaniske interesser som spiller inn. For dem er uren under Solvågtinds steile styrtninger først og fremst fremkomstveien til dalen og distrikterne forøvrig. Gjennem uren skal transportere de nødvendighetsartikler, de ikke kan producere selv, og sine egne produkter til salg. Den er kort sagt grendens eneste brukbare kommunikasjonsvei med utenverdenen. Og som sådan er den en i høi grad farlig vei.
«Nordlandsposten» kunde forleden melde om den uhyggelige oplevelse, som ligningsmannen fra Junkerdal, Joakim Nilsen, var utsatt for, da han av et sneskred fra Solvågtind blev kastet fra veien tvers over elven og langt op i lien på den annen side. På en rent vidunderlig måte kom han fra det med livet, selv om begivenheten naturligvis var en sterk både fysisk og psykisk påkjenning for ham.
Og han er såvisst ikke end eneste, som har vært utsatt for skred der. Sneskred er i det hele en hyppig foreteelse i Junkerdalsuren om vinteren, og om våren i teleløsningen og ellers efter lengere regnværsperioder er stenskred en like hyppig og like farlig foreteelse.
For noen år siden, for å nevne et par eksempler, kjørte en kjent Junkerdøk nedover langs uren. Som bekjent ligger veien et stykke oppe fra elven på nordre side, mot Solvågtind, men sneen gjør veien der vanskelig farbar, og når elven har lagt sig kjøres denne. Undertiden må man op i lien på søndre side. Mens han kjørte nedover kom et sneskred og rev hesten løs fra sleden og kastet den mot noen store sten, så den rev på buken og døde kort efter. Også da berget manne sig.
Natt til nyttårsdag nu sistleden gikk der, meddeles der «Nordlandsposten» et stort sneskred i uren. Opsynsmann John Israelsen Boa var gått nedover for å rydde vei for postskyssen. Han så da at han ikke klarte å gjøre veien farbar for hest og gikk tilbake for å varsle postmannen om at han ikke kunde bruke sådan. Han gikk så til Solvågli for å leie mannskap til å skuffe vei.
Efter gammel god skikk blev han her trakteret med mat og kaffe, og mens han sat her gikk skredet. Hvis han var gått direkte ned i uren igjen, vilde han utvilsomt ha fått skredet over sig.
Der berettes også en annen historie, som viser hvor kraftige skredene er. Postmannen pleier i snefulle vintre å gå på ski over Kjernefjellet. På en av sine turer over fjellet, så han at der kom et sneras på den andre side av elven. Han fikk lyst til å se et sneras på nært hold og rendte nedover fjellet et stykke. Han trodde sig sikker der han stod, men lufttrykket var saa sterkt, at han blev kastet overende og sneen blev presset gjennem klærne og inn på bare kroppen.
Som man kan forstå er det ikke særlig hyggelig for junkerdølene å ha en slik veiforbindelse med utenverdenen og de har derfor for lengst reist krav om å få en vei over fjellet på søndre side av dalen. Vei blev også for adskillige år siden stukket op her av avdøde avdelingsingeniør Torp, som interesserte sig meget for dette veianlegg. Dessværre har det ikke vært mulig å skaffe midler til bygningen hittil. Mens vi minner om kravet, som utvilsomt er i høi grad berettiget. Der bør nu vslåes et slag for dette. Ingen kan vite når ulykken hender her med tap av menneskeliv til følge. Det er heller ikke bare Junkerdalsgrenden, som er interessert her. Veien er jo også et ledd i gjennemgangstrafikken med Sverige.
Vi bringer sammen med disse linjer en del billeder, som bedre enn ord illustrerer forholdene. Billederne er tatt av skogassistent Kohmann da et sneskred gikk i uren i påsken for en del år siden. På første billede sees sommerveien oppe i flåget på nordre side omtrent der hvor skredene som regel går. Det var også her skredkatastrofen fant sted nu forleden. Mannen blev kastet helt over elven på den annen side.
På billede 2 sees samme sted efter skredet. Hele elveleiet er fylt av mange meter dyp sne.
På billede 3 sees Solvågtingd og den flere hundre meter steile styrtning ned mot uren, hvor skredene går.
På billede 4 sees selve styrtningen og på billede 5 ser man hvordan lufttrykket har slått bjerkeskogen flat langt oppe i fjellet på den annen side.»

Collapse text