Interiør fra Revelen sag og høvleri ved Mo i Rana i Nordland fylke. Fotografiet er tatt inne i saghuset, som var oppført i bordkledd bindingsverk, med forholdsvis store vinduer. D...

I slutten av 1880-åra kjøpte staten store skogområder i Mo på Helgeland. Problemet var at det ikke fantes noe sagbruk som kunne bearbeide tømmer fra disse skogene til konstruksjonsvirke. Det fantes riktignok et sagbruk i naboherredet Hemnes, men de statlige skogfunksjonærene ville nødig forholde seg til dette bruket som eneste mulige virkeskjøper, og befolkningen i Mo syntes at det var problematisk å måtte reise tre mil for å kjøpe materialer. For å bøte på problemet kjøpte staten i 1892 et jordstykke ved Revelfossen i Mo for 3 500 kroner. På denne tomta sto det et forfallent sagbruk, som ledelsen i Mo statsskoger i første omgang valgte å utbedre. Det var imidlertid åpenbart at dette ikke var noen varig løsning. Saghuset var rett og slett råttent. I 1898 greidde sagmesteren med største forsiktighet å få skåret det tømmeret som fra framfløtt fra statskogene i Mo. Han fikk også – på eget ansvar – løyve til å motta litt leieskur fra lokale privatskogeiere. Utpå høsten knakk imidlertid sagrenna sammen. Skogforvalter Einar Nilsen fikk overbevist sine sjefer i Landbruksdepartementet om at det var nødvendig å investere i et nytt sagbruk. På det statlige skogbudsjettet for1898-99 ble det satt av drøyt 26 000 kroner til nytt sagbruk med høvleri ved Revelfossen. I tillegg hadde man latt skurlast for 4-5 000 kroner ligge usolgt med tanke på byggeprosjektet. Litt hjalp det vel også at sirkelsagspindelen med benk og vasshjul, samt krumtapp, kamhjul og vasshjul ble solgt til forpakterne på statens eiendom Røsvoll, som ville etablere gardssag. Litt greide skogforvalteren også å få for treverket i den gamle saga, som ble solgt som ved. Planen var å bygge et helt nytt bruk, drevet av en 60 hestekrefters turbin, som skulle plasseres oppe ved fossen. Derfra skulle krafta overføres til det nye bruket, om lag 100 meter lengre nede, ved hjelp av en stålkabel. Skogforvalteren var klar over at de 60 hestekreftene ikke var nok til å drive det prosjekterte sagbruket og høvleriet samtidig – bruksarbeiderne måtte vekselvis sage og høvle. Sagbruket besto av ei 30 tommers oppgangsgrind for rundskur, en dobbelt kantesirkel, en tømmersirkel, ei ballansekappsag, ei bakhunkappsag og ei lita sirkelsag for tønnestav. Til høvleriet bestilte skogforvalter Nilsen en høvelmaskin, ei sirkelkløyvesag og ei ballansekappsag. I tillegg kom slipe- og polersteiner for høvel- og listjern, samt file- og klippemaskin for sagblad. Så å si alt det tekniske utstyret skulle leveres fra Myrens mekaniske verksted i Kristiania. Arbeidet med å bygge det nye sagbruket ved Revelfossen startet høsten 1899. Først ble det utført fundamenteringsarbeider og reiste opptil to og en halv meter høye gråsteinsmurer, slik at bruket skulle tåke storflom. Oppå disse reiste man bygningskonstruksjoner i bordkledd bindingsverk. Staten kjøpte også rettigheter på den andre sida av Revelfossen. Dermed kunne man starte arbeidet med ombygging av dammen med henblikk på å kunne holde det moderne sagbrukets behov også om det ble tørkesomrer. Det var tanken at anlegget skulle være driftsklart 1. april 1900, men mye is i Ranafjorden denne våren gjorde det umulig å få maskinene i land før i begynnelsen av juni. Installasjonsarbeidet tok også en del tid, så det nye bruket kunne ikke settes i drift før i begynnelsen av september 1900. Budsjettet for byggeprosjektet ble for øvrig overskredet med bortimot 3 000 kroner. Skogforvalter Nilsen mente at dette hadde flere årsaker. At fjellet der turbinen skulle plasseres var dårligere enn forutsatt innebar ekstrakostnader. Det å få utført monteringa sommerstid i stedet for i vintersesongen, da elva var isdekt og hadde lav vannføring, innebar ekstrakostnader. Skogforvalteren måtte også konstatere at prisene på så vel varer som arbeidskraft hadde steget i prosjektperioden, noe han ikke hadde tatt høyde for da budsjettet ble oppsatt. Videre måtte det kjøpes inn lamper, slik at driftssesongen kunne forlenges utover høsten. Anlegget fungerte imidlertid utmerket, sjøl om tømmeret både var grannere, mer kvistete og oftere hadde tennar enn det som var vanlig i Sør-Norge, og bordtomtene var små, lå lavt i terrenget og manglet den trekken som skulle til for å gi god materialtørk. Overskridelsen ble åpenbart tilgitt. Statens skogforvalter på Helgeland ble sagbruksbestyrer ved siden av de oppgavene han hadde fra før, men det daglige arbeidet på saga ble nok ledet av sagmesteren og tomteformannen. Sistnevnte ble også titulert materialforvalter. De første åra var det Ole A. Pedersen og H. Lindegaard som hadde disse oppgavene. Det øvrige mannskapet var sesongarbeidere, som fra først av gikk på daglønn. Bare tønnestavproduksjonen var akkordarbeid. Alt i 1902 syntes imidlertid skogforvalteren og sagbruksbestyreren arbeidernes lønnskrav så drøye at han innførte akkordarbeid i alle prosesser i sagbruket der han fant dette mulig. Einar Nilsen mente at denne utviklinga hadde to årsaker: Sagbruket kunne bare tilby sesongsysselsetting, og da ville arbeiderne ha god lønn den tida de kunne regne med å være i arbeid. Dessuten bidro bygginga av Nordlandsbanen til at det var stor konkurranse om arbeidskraft. For å sikre bruket mer stabil arbeidskraft ønsket skogforvalteren å kunne tilby de ansatte boliger. I 1905 aksepterte skogdirektøren at det skulle bygges en kombinert materialforvalter- og arbeiderbolig ved bruket. Skogforvalteren som bestyrte sagbruket lot også arbeidere han hadde tillit til og gjerne ville beholde få forskudd på lønn og rimelige materialer, slik at de kunne sette seg opp egne hus. Tømmerråstoffet til Revelen sag og høvleri kom fra det ovenforliggende vassdraget, som var fløtbart fra Almli, en distanse på om lag 40 kilometer. Da sagbruket ble etablert var det ikke organisert fellesfløting, de private skogeierne og staten fløtet etter tur. Bruket investerte i forbedringer i fløtingsvassdraget, og i 1903 ble det bygd fløterbrakke ved Tverråneset. Samme år ble det for øvrig bygd bru over elva på dette stedet, slik at bruket fikk unna materialer som skulle selges til andre distrikter på skinnegående vogner. Brua måtte for øvrig fornyes alt i 1907, fordi isgang i elva rev med seg den første brua. Skuren startet så snart fløtingstømmeret nådde saga, vanligvis i slutten av mai, og varte til oktober eller november. I deler av skursesongen ble det arbeidet både dag- og nattskift. I høvleriet bearbeidet sag- og høvelmesteren og et par andre karer med materialer som hadde ligget til tørk siden forrige sesong. Høvlinga startet gjerne et par-tre uker før sjølve sagbruket ble satt i drift, men den kunne også foregå innimellom utover i sommersesongen. Mesteparten av skurtømmeret kom fra statens skoger, men bruket tok også imot tømmer for leieskur og leiehøvling. Ettersom laksefisket i elva var viktig, var det viktig at avfallet fra sagbruket ikke gikk direkte i vassdraget. For å hindre dette ble det satt opp en pælegard. Etableringa av Revelen sag og høvleri fikk ringvirkninger. I 1906 ble det anlagt en trevarefabrikk på Tverrånes – «Mo Trævarefabrik». Den skulle levere dører, vinduer og møbler. Det forelå også planer om ferdighusproduksjon. Denne bedriften ble en viktig avtaker av materialer fra Revelen sag og høvleri. Samtidig krympet salget av båtbord, som man hadde ansett for å være et viktig produkt da bruket ble etablert. Også Dunderlandskompaniet skrantet. Til gjengjeld hadde Revelen sag og høvleri et viktig marked nordover langs kysten. I 1911 kunne ledelsen tilfreds konstatere at de hadde oppnådd sølvmedalje for sine produkter på en handels- og industriutstilling i Harstad.

Fotografiene med DSS-signaturer er i hovedsak tatt av medarbeidere i den offentlige skogetaten (Skogdirektørens kontor, seinere Direktoratet for statens skoger) i forbindelse med befaringsreiser. Negativsamlinga, med samme nummerering, er også avlevert til Norsk Skogmuseum, men noe mangler og mye er dårlig bevart,. blant annet fordi at en stor del av opptakene er gjort på nitratfilm. Dette bildet har bevart originalnegativ. Det finnes også et større antall diaskopier, samt originale positivkopier utenfor katalogsystemet, men med samme originalnummerering fra DSS. Det er også et stort antall nyere positivkopier som er registrert på emne og person hos DSS, uten egne nummer.

Collapse text