Elvenes sagbruk, materialstabler, arbeider, høvleritomt
En kort historikk en Elvenes-sagbruket finnes under fanen «Andre opplysninger».
Det var Andreas Christensen Bergerud fra Søndre Land som anla et lite, lokomobildrevet sagbruk ved Elvenes, antakelig i 1902. Før den tid hadde mye av skurlastproduksjonen fra de ...
Det var Andreas Christensen Bergerud fra Søndre Land som anla et lite, lokomobildrevet sagbruk ved Elvenes, antakelig i 1902. Før den tid hadde mye av skurlastproduksjonen fra de aller nordligste skogene i Norge foregått ved handskur. På samme tid ble det også anlagt to andre småsagbruk i Øst-Finnmark. Staten eide mesteparten av skogen i regionen, og disponerte ett av disse brukene, som lå ved ved Bjørnevatn. Sommeren 1920 kjøpte staten både Elvenes-saga og de tilstøtende jordeiendommene Elvenes og Bekkevoll. Sagbruket omfattet på dette tidspunktet, i tillegg til produksjonsanlegget, ei arbeiderbrakke med fem rom og kjøkken. Administrasjonen ble i første omgang overlatt til skogforvalter Arthur Klerck, som bodde på garden Elvenes. Han fikk snart tak i en bestyrer, som flyttet inn i borgstua på Elvenes. Også sagbrukskontoret lå i denne bygningen. Da staten kjøpte Elvenesbruket var skognæringene inne i en veritabel høykonjunktur, og flere posisjonerte seg. Det fantes tre private sagbruk i Sør-Varanger, hvorav riktignok bare det som tilhørte gruveselskapet A/S Sydvaranger var i drift. Men selskapet A/S Pasvik Timber Co. var i ferd med å reise et storsagbruk med åtte sagrammer ved Kirkenes. Men også staten satset stort. Det ble først bygd ytterligere ei brakke med fire soverom, kjøkken og spisesal med plass til 490 personer (1920-21). Umiddelbart deretter startet arbeidet med å reise en bestyrerbolig, som også hadde plass til sagbrukskontoret (ferdig 1922). I tillegg til å levere vanlig skurlast, startet Elvenessaga i 1922 produksjon av hus, som ble laftet opp på sagbrukstomta. Deretter ble tømmeret merket og demontert, og transportert til kjøperne sammen med det som hørte til av golvbord, himlingsmaterialer, listverk, dører, papp og beslag. Noe av dette produktspekteret ble hentet fra statens to andre store sagbruk nordafjells, Revelen i Rana og Nesbruket i Vefsn. Bedriften produserte også fiskekasser. Det året dette fotografiet ble tatt ble sagbruket og høvleriet på Elvenes drevet med ei bemanning som svingte mellom 20 og 56 medarbeidere, avhengig av sesong. Elvenes sagbruk og høvleri ble overtatt av de tyske okkupasjonsstyrkene under 2. verdenskrig, og russiske styrker trengte inn fra øst høsten 1944 ble bruket, i likhet med annen bebyggelse i denne regionen, brent og ødelagt. Etter krigen var det spesielt stort behov for trelast til gjenoppbyggingsarbeidet i denne regionen. Staten ville bygge ny sag, men ettersom fløtinga på vassdraget måtte opphøre med de nye grenserelasjonene som oppsto etter krigen, skjedde ikke gjenoppbygginga på Elvenes, men i Kirkenes.
Dette fotografiet er hentet fra et arkiv der bildene i hovedsak er tatt av medarbeidere fra Skogdirektørens kontor (senere Direktoratet for statens skoger) i samband med befaringsreiser i forvaltningsdistriktene. Negativsamlinga, med samme nummerering, er også overlatt til museet, men mye mangler og noe er dårlig bevart, blant annet fordi opptakene i hovedsak er gjort på nitratfilm. Dette bildet har ikke bevart originalnegativ. Det fotografiske arkivet etter det statlige skogtilsynet inneholder også et større antall diaskopier, samt originale positivkopier utenfor katalogsystemet, men med samme originalnummerering fra DSS. Samlinga omfatter dessuten et betydelig antall nyere positivkopier som er registrert på emne og person hos DSS, uten egne nummer.
Det var Andreas Christensen Bergerud fra Søndre Land som anla et lite, lokomobildrevet sagbruk ved Elvenes omkring. Staten eide mesteparten av skogen i regionen, og disponerte et lite sagbruk ved Bjørnevatn. Sommeren 1920 kjøpte staten både Elvenes-saga og de tilstøtende jordeiendommene Elvenes og Bekkevoll. Sagbruket omfattet på dette tidspunktet, i tillegg til produksjonsanlegget, ei arbeiderbrakke med fem rom og kjøkken. Administrasjonen ble i første omgang overlatt til skogforvalter Arthur Klerck, som bodde på garden Elvenes. Han fikk snart tak i en bestyrer, som flyttet inn i borgstua på Elvenes. Også sagbrukskontoret lå i denne bygningen. Da staten kjøpte Elvenesbruket var skognæringene inne i en veritabel høykonjunktur, og flere posisjonerte seg. Det fantes tre private sagbruk i Sør-Varanger, hvorav riktignok bare det som tilhørte gruveselskapet A/S Sydvaranger var i drift. Men selskapet A/S Pasvik Timber Co. var i ferd med å reise et storsagbruk med åtte sagrammer ved Kirkenes. Men også staten satset stort. Det ble først bygd ytterligere ei brakke med fire soverom, kjøkken og spisesal med plass til 490 personer (1920-21). Umiddelbart deretter startet arbeidet med å reise en bestyrerbolig, som også hadde plass til sagbrukskontoret (ferdig 1922). I tillegg til å levere vanlig skurlast, tok startet Elvenessaga i 1922 produksjon av hus, som ble laftet opp på sagbrukstomta. Deretter ble tømmeret merket og demontert, og transportert til kjøperne sammen med det som hørten til av golvbord, himlingsmaterialer, listverk, dører, papp og beslag. Noe av dette produktspekteret ble hentet fra statens to andre store sagbruk nordafjells, Revelen i Rana og Nesbruket i Vefsn. Elvenes sagbruk og høvleri ble overtatt av de tyske okkupasjonsstyrkene under 2. verdenskrig, og russiske styrker trengte inn fra øst høsten 1944 ble bruket, i likhet med annen bebyggelse i denne regionen, brent og ødelagt. Etter krigen var det spesielt stort behov for trelast til gjenoppbyggingsarbeidet i denne regionen. Staten ville bygge ny sag, men ettersom fløtinga på vassdraget måtte opphøre med de nye grenserelasjonene som oppsto etter krigen, skjedde ikke gjenoppbygginga på Elvenes, men i Kirkenes.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».