Løytnant Jensen fra 333 skvadronen jager og angriper en Blohm & Voss BV138, 13. februar 1944.

Under hele 2. verdenskrig ble tyske mål i Norge bombet av allierte fly. Det første angrepet skjedde allerede om ettermiddagen 9. april 1940, da fly fra RAFs 9-, 50- og 115 skvadron bombet havnen i Bergen. Grunnet dårlig sikt var bombingen meget upresis, og ingen mål ble truffet.

Datidens lave presisjonsnivå under bombing fra fly førte til mange tragiske resultater. Til sammen 752 sivile nordmenn ble drept av allierte bomber. Norske myndigheter i London protesterte ved flere anledninger mot bombing på norsk jord, første gang høsten 1941, da RAF bombet sildoljefabrikker som regjeringen mente ikke hadde militær betydning. Bombeaktiviteten var forholdsvis lav inntil den amerikanske 8th. Air Force ble overført til England. Interessen for tungtvannsproduksjonen til Norsk Hydro lå bak en viss opptrapping fra høsten 1942, som førte til nye norske protester. Norske myndigheter forsøkte å påvirke beslutningsprosessen for valg av bombemål ved å utarbeide egne mållister, men de alliertes myndigheter, spesielt de amerikanske, tok ikke alltid hensyn til norske synspunkter. Frykten for økt alliert bombing lå bak forslaget fra enkelte norske militære om kraftig opptrapping av sabotasjeaksjoner fra slutten av 1943, men forskjellige hensyn gjorde dette uaktuelt for Milorg.

Derfor opprettet RAF Coastal Command, 18. Group, flere nye flybaser i Skottland. Formålet var å senke det de kunne av tysk "skipsfart" langs Norges kyst, først og fremst ubåter, samt forsynings- og malmskip, som gikk i skytteltrafikk mellom Norge og Tyskland.

Det kanskje mest kjente og betydningsfulle vellykkede angrepet utført av RAF på norsk territorium, var senkingen av det tyske slagskipet «Tirpitz». Aksjonen fant sted ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. Lancaster bombefly fra RAFs 617 og 9 skvadron, utrustet med Barnes Wallis Tallboy-bomber, utførte bombingen. Over tusen tyske soldater og besetningsmedlemmer ombord ble drept.

Senkingen av «Tirpitz» endret det strategiske bildet av krigen på en avgjørende måte. Murmanskkonvoiene kunne gå friere, og forsyningene til nord- og østfronten ble styrket. Dessuten kunne store sjøstridskrefter settes inn andre steder, bl.a. til ubåtjakt, eller sendes til Middelhavet og Stillehavet.