På skolen
"Snu deg og smil til stua og mor,
nikk med begge øra,
opp og i med døra,
fly bortover gangen,
syng den nye sangen.
Så ut på vegen gruslagt og stor.
Så skal vi smyge under ei grind,
her er elvebakken,
nikkenikk med nakken,
over bekkefaret,
gjennom bjørkesnaret,
ser du det går så lett som en vind.
Så skal vi over gjerdet igjen,
bakom mauertua,
ser du bjellekua,
bringebær ved gjerdet
å så store, svære!
Der er en stubbe, hopp over den!
Inn på en sti med kvister og snar,
vrikke litt med sekken,
drikke litt i bekken,
og litt lenger nede,
bortom fugleredet,
under ei gran med kvae og bar.
Opp på en haug og se seg litt om,
bygda er så vakker,
sol i alle bakker.
Trippetrupp og traske,
mat og melkeflaske,
kjenn imot ryggen trom trommelom.
Så har vi vegen grusgrå og stor,
rundt om skolesvingen,
lett som skjærevingen,
rope litt og vinke,
smile litt og blinke,
tralle iblant det kvitrende kor.
NÅ ER VI NÅDD TIL SKOLEN!
Nå skal jeg fortelle litt om hvordan det var å gå på skolen da jeg var liten. I denne regla hørtes det så fint ut. Syns du ikke det? Det var våren da. Men når jeg skulle på skolen og det var vinter’n, var det stappende mørkt og kaldt. Og så hadde vi nokså lang skoleveg, og etter den skolevegen tassa det elger som gikk og åt kvitrima seljetopper ved bekkefaret. Men dem var vi ikke redde for, og de var ikke redde for oss heller. Det var bare å gå forbi. Var vi riktig heldige, fikk vi kjøre med mjølkeskyssen. Det var en skyss som kom fra alle garder, Det var en hest og en slede og en mann og så var fire mjølkespann, eller tre mjølkespann, eller to mjølkespann alt etter hvor stor garden var. For de skulle på stasjonen og levere mjølk. Og når vi så mjølkeskyssen, så ropte vi: «Får vi sitta på? Vi ska på skulen.» Og noen ganger fikk vi sitte på, og noen ganger ikke. Det kom akkurat an på hvem som kjørte hesten, det."
(Prøysen, Alf. (1997). Da jeg var liten. Oslo: Gyldendal Tiden)