«Det går en onggutt og meier skarpslått oppunder Skalbergkampen en sammardag. Han er mager og brunsteikt, boksa slasker og slår rundt tynne lårpiper og hårete leggbein, alt ettersom ljåen suser i solblakt gras og singler i stein så han inderlig fortære opp og ned ut og inn! – Skjorta er hivd på en ospekvist der den flakser og svinger seg i vinddraget, svettgrå og røtin med rift og bøter både her og der.
Av og tel tar han en kvil. Tørker panna med handbaken og er ferdig tel å ta opp pipstompen, nei så bær det laust att. Han slår som han er styren i dag han Hjalmar, han tar opp brynet og soper gras av ljåeggen, kvasst ska det vara!
Men brynet syng itte den gamle glae sangen sin om
Jinter er det nok ‘ta
Jinter er det nok ‘ta
Kom hit få je tala ved deg litt – litt – litt
Nei i dag er tona slik –
Nitten år og bånfar
nitten år og bånfar
kom hit få je tala ved deg litt, litt, litt.
Det var livet sjøl som bad han komma, det var den harde, vaksne væla som skulle tala ved han og be han gjøra plikta si. Plikt? Hadde han no plikt mot livet? Det var livet som narra seg innpå han, lokke og lirke med fakter og knep. Det sto ei jente og hang i døra på lokalet en kvell, hu var rundlett og mjuk og låg så godt innåt i dansen. Så gikk dom hematt i følje da festen var slutt, tenkte han på no gæli? Det var takta dom gikk i, vegen dom gikk på, låven dom gikk forbi –! Og den tia som kom? Det var en rus, rett og slett en rus, han sjangle og flaug hår eneste kvell, hu sto ved grinna så sikkert som et ess.
Men igårkvell –
Hu var stillere enn ellers, han prate og lo, men hu gikk og slo blommer med en kjepp. Så kaste hu kjeppen og ga han sanninga midt i ansiktet. Han syntes han vart slengt bakover av ei usynlig makt, ei makt som riste han vaken og lo han rett i fjeset. – Sjå på jinta di nå! sa det. – Sjå å du har gjort. Nå kan du drømme om framtia di nå, Hjalmar, det vart satt en stopper for den ja…
Han hadde kjent blodet synge i øra der han sto og spente aua sine i hennes. Med ett kaste hu seg inn til han, klorte seg fast i jakkeslaget og skreik han rett opp i ansiktet: - Det var du som ville! Je tør itte gå den tunge vegen åleine, Hjalmar, det blir vondere for hår dag, je synes je hører tia kjem i mot meg! Det er som den vil dra meg med seg nedover ei elv og kaste meg uti fossen! Men du ska vara med du og, for det var du som ville!....
Han hadde stått der helt nåmen og rar og kjent at det ruske i seg, så hadde han tatt seg på tak og prøvd å trøste.
- Vi får tenkje på det Ingeborg, je lyt få tenkje på det….
- Ja hu hadde itte sagt noe om det, hu roa seg litt etterhårt og da dom skiltes prøvde hu seg med en lått:
- Du får kåmmå att når du har tenkt da Hjalmar!»