«Og nå ligg hu her og puster ut. Kniven ligg på botn, og han Birger går på jordet med tom slire. Men ikveld kjem han att, og da leiter han etter kniven, det veit hu. Det var en tung dag likevel. Hu gruvde nesten mer nå da han ingen kniv hadde. Han kom til å grava og spørja i flere kveller før han slo seg til tåls, og da vilde det bli vondt å vara henne. Det hadde vøri stille og rart i hele vår, han satt og såg på henne og grunne mer enn ein gong på åssen hu hadde vørti slik. Hu skjønte det. Og hu passte på han der han satt bøygd over bordplata med kniven på baken.
Klokka gikk seinere i dag enn ellers, enda hu gruvde seg for kvellen. Hu fant på noe å arbe med, golvet vaske hu drivkvitt, reine gardiner hengte hu opp og tok dom ned att, og utpå eftasia knelte hu ved kommoden og tok fram bånsømmen,.Den hadde itte vøri framme sea den vonde dagen i vinter. Men det var som hu gikk i ørska i dag mer enn hu brukte å gjøra. Hu sanse ingenting før hu satt med sømmen i handa.
Og nå kjenner hu den gode, varme tryggheta fyller sinnet att. Den hadde vært stengt inne i hele vinter, nå sprengte det på. Og hu glømte seg og vart rivin med. Så bar det inn i drømmelandet att med ongen. Hu var et je og visste skråsikkert at hu skulde leve i all evighet. Ongen hennes skulle bli stor og sterk og hete Hans. Han skulle stabbe i stakken hennes hele dagen og såvå i fanget hennes om kvellen. Leke i blommer og rulle seg i snø.
Da hører hu skriket. Verre enn før. Det skjær seg inn i øra hennes og flyg nedover ryggen. Hu hiv ifrå seg sømmen og stupe ut døra -.
- Å, Birger!!
Han kjem opp Rønningsbakken med et dyr i armene. Hu står nå som i vinter fastnagle ved dørkarmen og ser han går nærmere og nærmere. Nå ser hu det er en råbukk han har. Ved låven roper han opp. – Je var slompheldig idag, Karen! Denne stakkar’n hadde tulle seg inni myrkrattet ved vasskulpen og brøti bakbeinet sitt. Je fekk sjå noe som glinse i sola på den andre sia ta kulpen, og da jeg kom nærmere var det kniven min! Var det itte rart? Je må vel ha miste’n da jeg gikk hematt igår kvell. Og like bortafor vart je var råbukken. Den har sikkert liggi der ei god stund. Stakkar! Sjå på aua hass, Karen -. Ja, ska je itte ta og hogge ned krattet, ska det vara rart. Fysst var det kviga hass Hjalmar, og nå skulle det gå gæli med denne kroken og. Og så rar med kniven da! Det var derfor je såg bukken. Reine slompen.
Hu står der og kjenner varmen sige i kroppen sin att. Kvellen blir så lys og god, så blå og grovarm og sola skinner på han Birger og bukken. Han Birger er som en onge. Akkurat som i gamle daer. Han ler og prater, vond? Han Birger? Han er god –god – god! Sjå på han så varsamt han stryker råbukken og forsikrer at om noen daer er beinet bra.
– Og på buksebaken hass heng kniven og skyt lyn i kveldsola. Det er som den glitrer i gap og skratt. - Du glømte en ting, Karen, sier den. Du glømte at det fins gode slompetreff i væla. Du glømte at livet er rikt og uendelig og har råd til begge deler. Da kjenner hu ongen rører på seg. Det er som den vil rette fram handa og klappe rådyret.»
(Prøysen, Alf. (1949). Dørstokken heme: Hedmarksfortellinger. Oslo: Tiden Norsk Forlag)