Skrømt
«- Du mor, veit du noe? Ska je fortælja deg noe? Veit du, mor? Nystugugutta ha sett skrømt!
- Å for noe tull, det æ bære noe dom prøve å få innbilt deg.
- Nei da, det æ æilldeles sæint, det va da dom gikk på skulen og gikk igjønnom Skappals-marka. Da såg dom en hugulaus mæin med auer som det lyste ta, mæssom ei lommelykt!
- Hugulaus mæin - - -Åssen kunne dom sjå at det lyste i aua hass hvis hugu var borte. Kæin du forklare meg det?
- Nei, det tenkte je itte på, og det tenkte nok itte dom på hell. Dom jaug itte. Kanskje aua hass svævde i verdensrommet?
- Det æ ittno som hette skrømt. Det var i gamle daer dom trudde på slikt.
- Ja, men i gamle daer måtte det sikkert vara skrømt òg da. Kjæm du hau hæin Gubbræinn, det hæin fortælte? Hæin hadde kømmi hematt ifrå en fest på sletta, og da hørte ‘n noen som ropte «Gubbræinn» inni skaua? Og hæinn Gubbræinn æ itte redd, veit du, hæin stæinse og svara ja, hæin, men da vart det stille.
- Hæin Gubbræinn va full hæin, det var noen som ville skræme ‘n.
- Og a Eline Moa, kjæm du hau det? Hu drømte at bror sin kom bortått sengen hennes hu og sa at klokka hadde stæinse? Og tre daer etter stæinse klokka, og da døydde bror hennes.
- Ei klokke kæin stæinse å ner det er. Kanskje a Eline itte hadde trekt opp klokka, og bror hennes va dåli før.
- Ja, men i låva på Ås der går det ei kjærring der og græv i høyet etter langfingen sin. Det er gammelkjærringa på Ås, hu skar ta seg fingen en gong i trøskingen da hu var med og låsa bæinn, og så glapp kniven, og nå går a og leite etter fingen så hu ska vara hel i graven.
- Nei, nå får du gi deg med detta tullpratet. Åssen skulle det gå da hvis æille som ha miste en finger begynte å flyge og leite etter dom var daue. Je skjønne itte åssen du tala, je!
… Og så tæk a mor smågutten sin på fanget og stryk ‘n over håret.
- Du behøv itte å vara redd. Det æ ittno som hette skrømt, gir vi øss tid tel å tenkje etter når vi har sett noe mistenkelig, så har det sin naturlige forklaring. Æilt har sin naturlige forklaring. Nå æ du fell itte redd mer?
- Je ha itte vøri redd, je. Men nå har du gjort det så stusslig …»
(Prøysen, Alf. (1972). Jinter je har møtt; Onger er rare. Oslo: Tiden Norsk Forlag)