• Photo: Domkirkeoddens fotoarkiv. (Opphavsrett)
  • Photo: K. Strandli – Domkirkeoddens fotoarkiv. (Opphavsrett)

Knuppkaffe

« - Nei nå får du hjelpe meg å sjå etter’n Klara, kunne a’ mor sea. Hu gikk på butikken i sta, når a’ kjæm telbars att, ska je be a’ inn på kaffe. Det var skikken det at æille som kom innom døra skulle ha kaffe. Det var fell itte så mange kaffekaunna hu hadde å koke på, men hu spedde på med knupp som vi sa; det var kokte poteter og litt mjøl som hu trille ut i lange ruller og kappe opp i småbætar og steikte på omna. Og det var fell itte for kaffen folk kom inn hell. Dom skulle sitta og skravle ei stund, og det var som et slags tegn på at folk var vælkømne at dom fekk litt kokendes knuppkaffe i en spellkom. Det var ei skam og en fornærmelse imot den som kom inn å let dom gå ut att og itte ha fått kaffe. 

Kaker hadde vi så å sea æiller. Vi hadde ingen stann å steike dom ti. Men det hendte at a’ mor slo opp en deig ta no mjøl og litt sokker og kænskje  et egg og gikk tel nabostugua og fekk steikt kaker der. Det var morosammere det enn å ha steikovn heme, syntes vi. For da var vi med’n mor og fekk det som vart brent, og når hu var ferdig så slengte nabokjærringa over kaffekjelen og a’ mor spæinderte kaker. Så det hendte nok det itte var så mye å kåmmå hematt med.»

(Prøysen, Alf. (1978). Det var da det og itte nå: Bind 3. Verker. Oslo: Tiden Norsk Forlag)

Share to