«Hjemme i stua
Oppi åsen der står ei stue
og inni stua der står et bord,
og oppå bordet der står et grautfat
og attmed fatet sitter far og mor.
Heisan å sudliatten tei
for grauten og deg og meg.
Og bortved ommen der står ei kasse
og oppå kassa er det halm og høy.
Og inni høybosset leker katta
med alle ungene og har det gøy.
Heisan å sudliatten tei
for katta og deg og meg.
Og midt på golvet der står ei vogge,
den er så vælbrukt og grei og go’,
og over vogga er det lagt ei dyne
og under dyna ligger’n vesle Jo.
Heisan å sudliatten tei
for vogga og deg og meg.
Og under bordet og rundtom vogga
og bakom kattekassa opp og ned
flyr alle ungene og ler og danser,
så alt i husmannsstua danser med.
Heisan å sudliatten tei
for stua og deg og meg.
Da jeg var liten, bodde jeg på en husmannsplass som het Prøysen, for han far var husmann på en stor gard. Du veit kanskje ikke hva en husmannsplass er, du? Før i tida hørte det husmannsplasser til alle de store gardene i bygda, Og husmannsplassen besto av et lite hus som blei kalt ei stue, et lite fjøs og en liten låve. Husmannen måtte arbeide på garden så og så mange dager i året for å få lov til å bo i den stua. Det skulle liksom være husleia, det. Men han var på garden ellers også, og da fikk han betaling for det han gjorde. Og om kvelden og når han hadde fri, måtte han arbeide hjemme med jorda der.
Det brukte å være mange unger i husmannsstuene, men hos oss var det bare fire. Den eldste søstera mi het Marie. Så hadde jeg ei søster til som het Margit og en bror som het Olaf, og så var det meg, da. Jeg var den yngste, jeg.»
(Prøysen, Alf. (1997). Da jeg var liten. Oslo: Gyldendal Tiden)