Tennevoll under 2.verdenskrig

Ottar Hansen, Tennevoll, 8 år da krigen brøt ut, forteller:

OTTAR HANSEN, TENNEVOLL

Jeg var bare åtte år da krigen brøt ut. Den første følingen med krigen fikk jeg en morgen på vei til skolen. Der fikk vi ungene se at det var kommet tyskere til ungdomshuset. Vi ble redde, naturligvis, men samtidig syntes vi det var spennende også.

Et trønderkompani skulle forsvare vårt område. Det var stadig skyting fra fly, slik at vi måtte søke tilflukt i kjelleren. En gang vi hadde gjemt oss der, forsøkte en løytnant fra trønderkompaniet å skyte ned den angripende flyveren med et Krag-Jørgensen gevær. Han satt i en glasskuppel i flyet og vi kunne se hodet hans alt ettersom hvilken stilling flyet hans var i. Flyveren ble ikke truffet, og løytnanten som hadde skutt etter han, rømte til skogs. Mange år etterpå, da en tysker ble fortalt om episoden, sa han at vi kunne være glade for at flyet ikke hadde bomber om bord,- høyst sannsynlig ville de da ha blitt brukt mot huset. Ved en annen anledning så jeg to engelske fly skyte ned et tysk, etter å ha jaget det mellom seg i retning av Eidet. Jeg så flyet gå lavere og lavere, uten mulighet til å slippe unna. De engelske pilotene hilste til oss ved å vifte med vingene da de etterpå fløy tilbake over oss.

En gang var det skifte av tyskere,- De som hadde vært en stund, reiste, og det kom andre som overtok etter dem. De som dro hadde tapet igjen døra etter seg. Sammen med noen andre gutter var vi på jakt etter ting tyskerne kunne ha forlatt, og vi rev opp tapen over døra, og gikk inn. Der fant vi noen brødskiver som vi tok med oss. På vei ut kom tyskerne overraskende på oss, og vi ble arrestert, stilt opp mot veggen og forhørt. Vi svarte på det de spurte oss om, men de brølte og skrek, og skremte oss skikkelig. En av dem tok ladegrep på geværet og siktet på oss, men heldigvis mente han ikke noe med det. Tross alt var vi jo bare guttunger. Foreldrene våre ble heller ikke kontaktet i forbindelse med denne episoden.

Share to