Rauddalen vest for Skjåk ble brukt som som sommerbeite for sau for Bråtågårdene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. På 800-tallet var det mye ulv i traktene, og det var nødvendig å gjete sauene. Jobben med å passe krøtter på sommerbeite var kvinnearbeid. Det var enten unge jenter eller eldre koner, ofte med småunger på slep, som lå ved Rauddalsvatnet og passet sauen gjennom sommeren. Ettersom sommeren steg fram flyttet de lenger og lenger vest langs det mer enn en mil lange Rauddalsvatnet for å finne brensel og friskt beite til dyrene. Den dag i dag er det mulig å se rester av flere tufter fra støler og buer langs vannet, og også flere enklere steinlægre som ble brukt som beskyttelse mot ulv, vind og kulde for både folk og fe.
Driftevegen over fjellet
Livet på fjellet kunne nok være ensomt, men Rauddalen var en
del av den gamle ferdselsvegen mellom Stryn og Gudbrandsdalen, og det var ikke
bare jegere og fiskere, men også driftekarer og skreppehandlere som fór forbi.
Dette har gitt opphav til mange utrolige historier, og det er nok ikke få romanser som har funnet sted i de enkle gjeterbuene i
Rauddalen!
I Skjåk fortelles det fortsatt mange historier om livet inne på fjellet om sommeren, og om jentene som holdt til der. Én av fortellingene som fortsatt er godt kjent handler om en gjeterjente de kalte for «Sau-Anne» og gutten hun var forelsket i. Hun ble kalt Sau-Anne fordi hun lagde rømmegrøt på sauemelk som hun bød de farende på. På slutten av sommeren, dette må ha vært sent på 1800-tallet, lå Sau-Anne helt inne ved Ytste Leirvatn i Kvitingsbua med sauene sine. Per, kjæresten hennes, ville komme og besøke henne og hadde med seg en skreppe med litt ekstra godt å spise (kostholdet kunne nok bli ganske ensformig gjennom en lang sommer i fjellet…). Men det hadde regnet i flere dager og da han kom til Sandåa var den blitt så stor at han ikke kom over. Sau-Anne visste han var på vei, og sto og ventet på andre siden, men kom ikke over hun heller. Så stod de der og ropte til hverandre på hver sin side av den brusende fjellbekken. Per tok matskreppa, kysset og klemte på den, og kastet den over til Anne. Anne tok i mot og kysset på skreppa hun óg…. og sånn kom den forlovelsen i orden!
Slutt på gjeting
Ellers fortelles det at det etter hvert ble vanskelig å få gjeterjenter til Rauddalen: på grunn av ferdselsveien til vestlandet var det så mange slags folk som fór forbi, og jentene følte seg ikke trygge der. Det ble slutt på sauedrift i Rauddalen på begynnelsen av 1900-tallet.
Denne fortellingen er knyttet til den gamle ferdselsveien
fra Sunndal i Oppstryn gjennom Breheimen til Skjåk, som lanseres som "Historisk
vandrerute" i forbindelse med Friluftslivets år 2015. Ruta har fått navnet
«Kamperhamrane» etter det bratte steinsatte skaret opp fra Sunndal.