«Studier av planting i vinsjfelt i Brakandalen ca. 20. aug. 1979»
Fra planteforsøk med pottebrettplanter i Brakandalskotet, på østsida av Kviteseidvatnet i Kviteseid i Telemark, sommeren 1979. Vi ser en av plantørene fra sida, idet han – kledd ...
Fra planteforsøk med pottebrettplanter i Brakandalskotet, på østsida av Kviteseidvatnet i Kviteseid i Telemark, sommeren 1979. Vi ser en av plantørene fra sida, idet han – kledd i gummistøvler, arbeidsbukser av beavernylon og bomullskjorte – plasserte ei pluggrotplante i et hull han hadde stukket på en skrent. Forsøkene foregikk altså i kupert terreng, der plantørene måtte ta seg fram på et underlag hvor det både var hogstavfall (tørrkvist) og krattskog. Poenget med undersøkelsen må ha vært å finne ut hvordan man mest mulig rasjonelt skulle arbeide med den nye plantetypen – dekkrotplanter som var drevet fram i pottebrett av plast, og som følgelig gikk under betegnelser som «pottebrettplanter» eller «pluggplanter». Disse plantene ble levert i rektangulære dyrkingsbrett av svart hardplast (polyetylen), vanligvis med 95 plantehull. Ved utplanting ble pluggplantene varsomt trukket ut av brettene og plassert i et dertil egnet hull i marka, som plantøren hadde lagd ved hjelp av ei «spaserstokkformet» hullpipe av stål, som vedkommende presset ned i marka ved å sette foten på en liten stålknast nederst, der den også bidro til å gi plantehullet riktig dybde. Hullpipeinnretningen var uomtvistelig effektiv, men hvordan var det greiest å få plantene fram til utplantingsstedet? I begynnelsen var det vanligst å sette et handtak på pottebrettet, slik at plantøren kunne bære det i den ene handa og hullpipa i den andre. Det fungerte ganske greit i flatt lende, men var besværlig i terreng der plantøren strevde med å ta seg fram, som på dette fotografiet. For å løse dette problemet, ble det gjort forsøk med ulike innretninger som innebar at plantene var festet til plantørens kropp. På dette fotografiet ser vi bruk av såkalt «hoftemeis», som besto av et magebelte og en skulderstropp, som skulle hindre at magebeltet seg nedover på grunn av tyngden i pottebrettet. Brettet ble festet til bæreinnretningen ved hjelp av en krok. I dette tilfellet later det til at hoftemeisen også var utstyrt med et lærstykke som skulle skjerme hoftepartiet mot gnag fra plastbrettet. Med en slik bæreinnretning hadde plantørene betydelig bevegelsesfrihet, og det viste seg også at effektiviteten ble større enn når de bar med seg pottebrettene i handtak.
Det var Ragnar Strømnes (1926-1989) som ledet disse planteforsøkene, hvor man registrerte variasjoner i tidsforbruk, produktivitet og arbeidsbelastninger. Disse viste seg å variere kraftig etter om plantøren arbeidet seg horisontalt bortover i lia, eller om han gikk opp og ned.
Fra planteforsøk med pottebrettplanter i Brakandalskotet, på østsida av Kviteseidvatnet i Kviteseid i Telemark, sommeren 1979. Vi ser en av plantørene fra sida, idet han – kledd i gummistøvler, arbeidsbukser av beavernylon og bomullskjorte – plasserte ei pluggrotplante i et hull han hadde stukket på en skrent. Forsøkene foregikk altså i kupert terreng, der plantørene måtte ta seg fram på et underlag hvor det både var hogstavfall (tørrkvist) og krattskog. Poenget med undersøkelsen må ha vært å finne ut hvordan man mest mulig rasjonelt skulle arbeide med den nye plantetypen – dekkrotplanter som var drevet fram i pottebrett av plast, og som følgelig gikk under betegnelser som «pottebrettplanter» eller «pluggplanter». Disse plantene ble levert i rektangulære dyrkingsbrett av svart hardplast (polyetylen), vanligvis med 95 plantehull. Ved utplanting ble pluggplantene varsomt trukket ut av brettene og plassert i et dertil egnet hull i marka, som plantøren hadde lagd ved hjelp av ei «spaserstokkformet» hullpipe av stål, som vedkommende presset ned i marka ved å sette foten på en liten stålknast nederst, der den også bidro til å gi plantehullet riktig dybde. Hullpipeinnretningen var uomtvistelig effektiv, men hvordan var det greiest å få plantene fram til utplantingsstedet? I begynnelsen var det vanligst å sette et handtak på pottebrettet, slik at plantøren kunne bære det i den ene handa og hullpipa i den andre. Det fungerte ganske greit i flatt lende, men var besværlig i terreng der plantøren strevde med å ta seg fram, som på dette fotografiet. For å løse dette problemet, ble det gjort forsøk med ulike innretninger som innebar at plantene var festet til plantørens kropp. På dette fotografiet ser vi bruk av såkalt «hoftemeis», som besto av et magebelte og en skulderstropp, som skulle hindre at magebeltet seg nedover på grunn av tyngden i pottebrettet. Brettet ble festet til bæreinnretningen ved hjelp av en krok. I dette tilfellet later det til at hoftemeisen også var utstyrt med et lærstykke som skulle skjerme hoftepartiet mot gnag fra plastbrettet. Med en slik bæreinnretning hadde plantørene betydelig bevegelsesfrihet, og det viste seg også at effektiviteten ble større enn når de bar med seg pottebrettene i handtak.
Det var Ragnar Strømnes (1926-1989) som ledet disse planteforsøkene, hvor man registrerte variasjoner i tidsforbruk, produktivitet og arbeidsbelastninger. Disse viste seg å variere kraftig etter om plantøren arbeidet seg horisontalt bortover i lia, eller om han gikk opp og ned.
Title«Studier av planting i vinsjfelt i Brakandalen ca. 20. aug. 1979» (Innskrift på albumblad med dette og to andre motiver fra samme sted og anledning.)Fotografs tittel
Dette fotografiet inngår i ei samling der fotografene var driftsteknisk orienterte medarbeidere i Det norske skogforsøksvesen, som i 1972 skiftet navn til Norsk institutt for skogforskning (NISK). Bildene er stort sett tatt under befaringer og forsøksprosjekter som dette skogteknologiske forskingsmiljøet organiserte eller var delaktige i perioden fra 1947 til slutten av 1980-åra. Samlinga, som består av en del tematisk orienterte permer med innlimte kopier samt film (negativer og fargedias) og opptaksjournaler, ble overdratt fra Institutt for skog og landskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) til Norsk Skogmuseum (NSM) høsten 2008. Etter fusjonen med Norges veterinærhøgskole i 2014 giverne av arkivet skiftet navn til «Norges miljø- og biovitenskapelige universitet» (NMBU). Kontrakt om overdragelsen av materialet finnes i Norsk Skogmuseums avtalearkiv. Dette motivet er fra en perm merket «241 Skogkulturarbeider, planting, manuelt». Negativnummeret er 24066.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».