Jeg hadde knapt fått opp termosen min, da jeg ble var underlige lyder… jeg lyttet – stirret uten å kunne se noe.
Da enset jeg noe - tvers over dalen, opp mot himmelsynsranden så jeg gevirene, staslige! Lettbeinte reinsdyr beveget seg nedover mot flatere land.
Jeg torde nesten ikke røre meg, av frykt for å skremme dyra.
Flokken stoppet opp, dyra fant tørt gress der snøen var smeltet bort. Mens noen beitet, ble andre bare stående stille eller hadde lagt seg ned. Det var kalving på gang. Innimellom de voksne simlene kunne en se små kalver på ustøe bein som utfordret egne ferdigheter.
Fortsatt sittende på rabben, fikk jeg øye på en bevegelse på en berghylle et par hundre meter fra dyra. En ørn steg på vingene og målet var tydelig. Den seilte inn over reinsflokken i store buer, først høyt oppe, etter hvert lavere og lavere ned…
Jeg puttet termosen i sekken, spente på meg skiene og forlot både reinsdyr og ørn med kraftige fraspark.
Tankene tok meg da til steppene sør i Europa, der reinen etter siste istid startet vandringen mot nord etter som isen smeltet. Menneskene fulgte etter dyrene, og fortsatt kan vi oppleve det samme som forfedrene våre opplevde - ville reinsdyrflokker i fjellene!
