• Photo: J. Brun - Domkirkeoddens fotoarkiv. (Opphavsrett)

Beinvegen

«En kveld kom det fire karer og bar han på ei båre. Han hadde kjørt utfor låvebrua med et høylass og slått seg stygt. Nå låg han i svime på båra. Men da dom svingte inn i skauen rørte han på seg. –Gå beinvegen, sa han.

Det var beinet det hadde gått verst utover, han satt ved omnen og røykte og sputte seg gjennom vinteren. Om våren begynte den eldste gutten på garden i plassen hans, han var 16 år nå og stor og sterk.

En kveld la han merke tel at gutten kom i fra garden og gikk gamlevegen. Sinnet skaut opp i han, og så sto han på trammen og tok i mot. -Du har god tid, du visst! Gutten prøvde å smyge seg inn uten å svara. –Svar når far din tala åt deg, gett! Gutten sto og såg i bakken. –Var det itte likere du skunte deg hemmat og gjorde no?

-Å skal je gjøra her, da? Sa gutten.

-Gjøra! Skreik han, -Det æ da fell nok å gjøra! Du kæin grøfte så itte vatnet tek med seg ganggolvet her, du kæin samle i hop stauren som onga har slengt utover jordet, Du kæin gå vegen min!

Gutten såg han rett i aua og tok slaga som kom uten å ynke seg.

Han satt ved glasruta og passte på kvelden etter. –Å dæven hakke, hæin går gammelvegen! Han tok kjeppen og stiltre seg bak døra. Gutten gikk rett inn og fekk slaget over nakken. Han snudde seg brått og rykte staven tel seg før den kom susendes en gong tell.

-Har du vørti tullete, skreik hu som sto ved omnen.

-Det æ hæin som æ tullete” Hæin gå gammelvegen om kvelden, det æ itte bra nok å gå beinvegen!

-Å ska en gå beinvegen etter her da, ropte han opp. –En kjem nå fell tidsnok hemmat åt detti rothølet! Det er bare beinvegen du tenkje på du, du ser itte at folk går og flire over vægen og deg og stellet oppi her!

Så smalt døra i og gutten var borte. Han sto på sprang ferdig tel å ta han da han kjente ei hand på aksla- Han glodde olmt for å få a tel å sleppe. Da såg han inn i to auer som forsto. To auer som hadde vøri med ifrå fysste dagen han flaug beinvegen for å komma seg fram i væla, dom hadde sett smerten hos han når det mislykkes, når den grå hverdagen la ei likegla klam hand over alt han tok seg fore, og helt tel det siste da han klamre seg fast tel det eneste han var forunt å skapa her i livet. En beinveg tel ingen ting."

(Prøysen, Alf. (1949). Dørstokken heme: Hedmarksfortellinger. Oslo: Tiden Norsk Forlag)

2 comments

  • Fantastisk, veldig fint!
  • Setter i gang refleksjoner denne her. Fantastisk!

Share to