ShetlandsLarsen skulle senke Tirpitz

Basen for denne gruppen lå i Lervick på Shetland. Den var i sin helhet underlagt Admiralitetet, og alle direktiver ble gitt fra etterretningstjenesten i London. Båtene som gruppen fikk til rådighet , ble nyttet til å hente nordmenn som ville flykte fra landet. Og flere etterretningsfolk, nordmenn som hadde vært i England på kurs og som skulle tilbake til Norge for å instruere motstandsfolk her hjemme, ble fraktet hit av denne gruppen som etterhvert fikk navnet Shetlandsgjengen. En av båtene som gruppen hadde til rådighet var en norsk fiskeskøyte som het "Arthur".

Leif Larsen hadde hatt flere turer som skipper da han våren 1942 fikk oppdraget med et angrep på slagskipet "Tirpitz" i Fættenfjorden.

Han fikk selv velge sitt mannskap og båt. Larsen valgte "Arthur", og som mannskap Palmer Bjørnøy fra Gamlem, Johannes Kalve fra Austevoll, Rolf Strand fra Laupstad, britenePercy Brewster, Robert Evans, BillyTebb, "Shorty" Craig, "Slim" Brown og australieren Gadsen, i alt en gruppe på 10 medregnet Larsen.

Det nye våpenet mot "Tirpitz" var to ubåter i miniatyrutgave. Selve båten kunne sammenlignes med en sigar som var skåret av i den ene enden. Den var knapt 12 fot lang, og til den butte enden var krigshodet med sprengladningen hengslet fast. Krigshodet dannet resten av "sigaren" og var på 8 fot. På skroget, like bak festet på krigshodet, stod instrumentbordet. Det var kuppelformet, og instrumentene var selvlysende slik at en kunne se å manøvrere båten under vann og i mørket. Bak instrumentbordet var det en sitteplass for føreren som satt overskrevs på båten. Bak føreren stod en tank for trykkluft. Så kom sitteplassen for assistenten, og bakerst var det en luke til et lite rom for verktøy og magneter.

Ved angrep skulle to magneter festes på oversiden av krigshodet. De sugde seg fast til offeret. Så skulle skroget løses fra, og mannskapet kunne forsvinne med båten før eksplosjonen kom. Motorene var elektriske, og gikk nesten lydløst. Hver båt veide to tonn, hadde begrenset aksjonsradius, og måtte således på en eller annen måte fraktes fra Shetland til Fættenfjorden i Åsen. Mannskapene hadde spesielle dykkerdrakter, og kunne holde seg under vann i flere timer.

Percy Brewster og Robert Evans skulle føre hver sin båt under angrepet. Ubåtmannskapet skulle være i uniformer. De to ubåtene med sprengladninger skulle plasseres på dekket av "Arthur" under overfarten fra Shetland. Når båten nærmet seg norskekysten, skulle ubåtene heises overbord og deretter slepes etter "Artur" forbi den tyske kontrollen og til noen få kilometer fra der "Tirpitz" lå. Og der skulle de uttatte mannskaper gå i ubåtene og på egen hånd ta seg frem til "Tirpitz" for å gjennomføre sitt farefulle oppdrag. Et oppdrag - som dersom det lyktes - ville blitt den annen verdenskrigs største sabotasjekup.

Larsen kom forbi tyske kontrollposter og nysgjerrige fiskere. Ubåtene var på slep etter "Artur" og  han kom så langt at han kunne se inn til Trondheim. Byen var mørklagt. Larsen merket en del vind, og det gikk ikke lenge før de første stormkastene var der. Larsen saknet farten, "Artur" begynte etterhvert å hive på seg, og snart blåste det opp til full storm.

"Arthur" nærmet seg nå dette ubåtnettet som tyskerne hadde mellom Skatval og Frosta, nokså langt ute i Åsenfjorden. Larsen merket plutselig et rykk i båten. Det merkes at noe slår mot propellen. Han blir straks klar over hva som nå har skjedd : Ubåtene har slitt seg. Snart ligger ubåtene på flere hundre favners dyp. Års trening for Larsen og hans karer er tapt, og dette skjedde da målet for angrepet var så nær.

Besetningen gikk i land på utsiden av Frosta, i Aursundbukta. Torvlasten ble lempet på sjøen, og noe nærmere land ble så "Arthur" senket. I lettbåt ble besetningen satt i land. Her sto nå 10 mann, ingen var der for å hjelpe som planen opprinnelig var. Alle var i en meget vanskelig situasjon. Men de måtte forsøke å komme seg vekk. De måtte over til Sverige. Fra båten tok de med seg matvarer, kart og hver sin pistol. Britene gikk i sine arbeidsuniformer. Det var belgmørkt. Karene gikk så lenge det var mørkt. Da det lysnet av dag, slo de seg ned i et skogholt. De kunne ikke gjøre opp varme, men la seg ned og fikk seg en kort hvil mens de skiftet på vaktholdet.

Karene delte seg i to grupper da Larsen fant det for risikabelt at 10 mann gikk i flokk. Om kvelden den 31 oktober kom de frem til en gård hvor de fikk mat og fikk overnatte på låven. Tidlig neste morgen den 1. november dro de videre. Om kvelden kom de frem til en gård hvor de fikk rømmegrøt og ble tatt vel i mot. Føttene var hovnet opp og de var slitne, de hvilte noen timer før de igjen måtte ut. Det var blitt snøføre og kaldere. Det ble tyngre å gå ettehvert som de kom høyere. De fant en liten sæterbu lenger inne på fjellet og ble i bua natten over. Tidlig neste morgen dro de videre, og Larsen studerte kartet. Karene kjente at de ikke lenger klarte store høyder, og Larsen valgte en annen lei ned mot Brennmoen i Verdal. På en gård de passerte fikk de litt melk å drikke av gårdkona, så fortsatte de og valgte å følge veien. Der tørner Larsen og hans menn sammen med grensepolitimenn med våpen. Begge var nordmenn. Det kom til kamp, flere skudd ble løsnet og briten Robert Evans ble skadet. Den ene grensepolitimannen ble også skadet. Evans hadde fått store skader i leggen. Larsen så straks at Evans måtte etterlates her. Så lenge briten var i uniform, mente Larsen at han måtte bli behandlet som krigsfange dersom han ble tatt. De øvrige i Larsens gruppe dro videre. En gårdbruker de traff på ga dem tips om hvor de sikrest kunne ta seg frem forbi tyske vakter og grensepoliti. frempå morgenen den 4. november gikk de over grensen. Og  ikke så mange dagene etter var Larsen og hans folk  tilbake i England.