Forfatteren Karen Splid Møller var født 1800 i Molde, som datter av Jens Worm Møller og Louise Augusta Baade. Jens Worm Møller var bror til den første Hans Thiis Møller på Moldegård. Karen var bare 13 år da foreldrene døde med et par ukers mellomrom i 1813. Det ser ut til at Karen da kom til fetteren på Moldegård og ble boende der. I alle fall er kokeboka merket med navnet hennes, og Moldegaard 1819. I 1820 giftet Karen seg med Peder Jalles Øwre (1788-1851), første apoteker i Ålesund.
Kokebokas historie
Innførslene i Karen Splid Øwres kokebok er gjort over en lang periode, fra 1819 og i alle fall fram til 1870-80 årene. Karen og Peder Jalles Øwres fjerde barn, Jensine Wilhelmine overtok kokeboka etter Karens død. Jensine Wilhelmine giftet seg i 1854 med grosserer og dansk visekonsul Christian Johnsen (1828-1893). Dermed havnet boka i Kristiansund. I 1874 bygde Jensine Wilhelmine og ektemannen Christian Johnsen landstedet Villa Retiro i Molde. Deres tre døtre bosatte seg på Retiro, og kokeboka havnet der inntil Romsdalsmuseet fikk den som gave i 2005.
Den håndskrevne kokeboka
Forskjellig fra trykte kokebøker inneholder de håndskrevne bøkene oppskrifter som eieren selv har plukket ut, oppskrifter hun har hatt lyst til å ta vare på. Samtidig gir disse kokebøkene et inntrykk av eieren og av det miljøet hun levde i. Vi kan undres litt når vi ser utvalget i Karens kokebok. Her er for det meste kaker og desserter. Hverdagskost må vi se langt etter. Hverdagsmaten var nok såpass mye preget av rutine og av få variasjoner - kanskje syntes ikke Karen det var nødvendig å skrive det ned. De mange kakene og dessertene derimot, med nøyaktig vekt og steke- og koketid var nok viktigere å få ned på papiret. De få varmrettene/middagsrettene som finnes i boka har nok vært spesialiteter som Karen gjerne ville ha med seg ut. Dette må ha vært tilfelle for eksempel for en kjøttpostei, en rett med mange ingredienser og mange trinn i tilberedningen. Opprinnelsen til retten er umulig å kjenne, men kanskje er den en spesialitet nettopp for Moldegård? Her skal det være østers både i paien og i sausen - og østers var det nok av ved holmene i fjorden. Karen begynte å føre inn i boka i 1819, året før hun giftet seg. Vi må gå ut fra at hun nå forberedte seg på å styre eget hus, og hadde behov for å få med seg oppskrifter nå når hun skulle ha ansvaret for egen husholdning. I alt inneholder kokeboka 74 matoppskrifter og to oppskrifter på farging av tøy. Av matoppskriftene er det 52 kakeoppskrifter, 14 desserter, 5 middag/varmrett/supper, 2 oppskrifter på kjeks og en på saltlake. Av kakeoppskriftene er det 20 oppskrifter på forskjellige formstekte kaker, resten er småkaker av forskjellig slag. Det mest trivielle vi kan finne, er oppskriftene på farging. Nå kan vi spørre hva dette har i en kokebok å gjøre, men samtidig ser vi ofte at gamle kokebøker gjerne også har med annet ved husholdningen enn det som akkurat gjelder matlaging, og Karen kalte da også boka Honbog (håndbok).
Et eksempel
Vi presenterer et eksempel fra boka, en "Mandelkage": Man tager 24 Æeg Blummer Visper tyk med let Haand. Saa kommes i 1 mark Sukker som vispes En Times tid saa kommes i 1 mark støtte Søde Mandler og Een haan fuld biter Graavstøtte Mandler stødes i Rosen Vand eller kolt Vand. Vispes saa Æggeviderne i Skum og have det der i med Een Øse. Formen Smyrres vel og strøes med støtbrød. Give den saa Een Times steeg. Karen representerte en sosial gruppe der husholdersker, kjøkkenjenter og andre tjenestefolk var en selvfølge. Mange av oppskriftene er kompliserte og tidkrevende. I 1819 var det, som ellers i landet, stor fattigdom i småkårshjemmene. Napoleonskrigene hadde tært kraftig på befolkningen. Fløte, rømme, egg, sukker, mandler, safran, fransk brennevin, rosiner, korinter og sitroner var langt fra det "vanlige folk" kunne drømme om. Samtidig må vi anta at det var selskapsmaten Karen skrev ned, selve statusmaten som ble servert når anledningen var der. Til hverdags var nok maten både på Moldegård og i apotekergården i Ålesund enkel og rutinepreget, og de fine kakene og de lekre dessertene vi finner blant oppskriftene var nok forbeholdt de store anledninger.
Kilde: Artikkel av Signy Haraldsen i Romsdalsmuseets årbok 2006