Hvordan skal det gå med Lisawo og Jusseth? Te amo- refleksjon rundt julen

Møtet med disse to jentene Lisawo og Jusseth blir symbolet på håpet og håpløsheten i mitt sinn. To krefter jeg så ettertrykkelig fikk møte på godt og vondt. Reisen til Nicaragua ble ikke bare en reise som skulle gi meg innsikt og erfaring med et nytt land. Det ble en grundig hilsen på mine egne fordommer. 

Noen reiser blir noe annet enn det du i utgangspunktet har definert reisen som. På det ytre planet var reisen til Nicaragua en utvekslingsreise til Nicaragua gjennom Norads prosjekt for videregående skoler, et Nord- Sør prosjekt. Sortland Videregående Skole hadde i en årrekke reist til området på østkysten av Nicaragua, til byen Puerto Cabezas. Denne gangen var det jeg som sammen med en erfaren Nicaraguafarer og 6 elever som skulle utgjøre delegasjonen. Det var min første tur til et definert u-land. I tillegg skulle vi bo i familier og være delaktig i dagliglivet der.  Vi hadde forberedt oss i et helt år. Med å lese om Nicaragua, samtale om det som ville møte oss der og intervju elever som tidligere hadde vært der. Det var annerledes enn å reise som turist, det visste jeg av tidligere erfaringer med lignende reiser

Selvbilde og fordommer

Vårt eget selvbilde er ofte så integrert i personligheten at jeg har vansker med å se den klart når den får leve sitt liv uten å bli utfordret. Derfor vil også mine holdninger til ulike spørsmål bli som en usynlighetskappe, slik den Harry Potter har, jeg hyller verdiene mine inn i, og som bare kommer frem når de står overfor verdivalg.

 Jeg definerer meg selv som et fordomsfritt menneske, som er åpen og reflektert; ei som møter verden uten å definere den for mye, men som er undrende til det jeg ser. Dette glansbildet av meg selv skulle slå sprekker på reisen, og falle til jorden knust og tilintetgjort.  Like vanskelig å reparere som et speil som går i tusen knas.

Fordommer er basert på mangelfull kunnskap, og i dette tilfelle snakker jeg ikke om faktabasert kunnskap. Jo da, jeg hadde både lest om og satt meg inn i hvordan samfunnet i Nicaragua var organisert. Det var ikke på kunnskapsplanet at fordommene mine kom frem; Det var på erfaringsplanet; mine egne reaksjoner med møtet med et samfunn uten infrastruktur og med lite håp for spesielt den kvinnelige delen av befolkningen.

Fordommer trenger ikke bare være negative. De kan også representere et overdrevent positivt syn på verden som slett ikke har feste i virkeligheten. Min før- forståelse, eller preposisjon som jeg skulle forstå reisen gjennom var basert på både for lite kontakt med den virkeligheten som møtte meg, og på overdrevne forestilling av meg selv i møte med dette nye.

 Det var også et møte med mine egne overdrevne positive fordommer. Fordommer er en før- forståelse inni hodet mitt som definerer hvordan jeg selekterer sanseinntrykk og hva jeg legger vekt på i møtet. Jeg møtte meg selv, bokstavelig talt i døra. Det var et sterkt møte med egen avmakt. Jeg fikk hilse på en del av meg selv som jeg var fremmedgjort fra. En primitiv utgave jeg slett ikke vet om jeg liker? Spørsmålene i mitt hode ble mange.

Skolegang

Lisawo og Jusseth gikk på skole. De syntes selv de var heldige som gjorde det. Skolen bestod av et murhus med blikk tak og lufteglugge øverst. Inne i klasserommet vrimlet det av barn. Det var slett ikke pulter til alle. Blyant og papir måtte de holde selv; og skoleuniform. Hvite skjorter, blå skjørt og hvite strømper. Utgiftene er ofte mer enn foreldrene har råd til. Derfor kan ikke alle barna i familien gå på skole. Det beste ved skolen var at barna i de yngste aldersklassene fikk frokost. Det så de frem til. Ikke alle familiene hadde annet enn varm te med mye sukker i å gi ungene til frokost. Østsiden av Nicaragua er karrig. Det er lite jordbruk. De femti milene til Hovedstaden tar tre dager i buss fordi det ikke finnes ordentlige veier. I regntiden er det ufremkommelig. Jordbruksvarer som fraktes landeveien er dyre- og dårlige. Få har penger til å handle mat for. Byen har ingen gater. Opptråkkede stier dekket av jord og tørr sand er gatene. Der ferdes rotter om natta, Gribbene som kretser over bebyggelsen har nok å spise. De er renovatører. Miskitoindianerne levde tradisjonelt av fiske. I små kanoer fanget de fisk både i lagunene og i de skummende dønningene i det Karibiske hav. Denne fisken utgjorde stammen i kostholdet. For å unngå insekter og mark i det varme klimaet, frityrsteikes all mat i kokusolje. Kostholdet er ikke sunt og høyt blodtrykk og hjerteproblemer er vanlige uten at innbyggerne har råd til medisin for å beholde helsa. Det er et samfunn preget av alkoholisme, og håpløshet. Forskjellen mellom fattige og rike er enorme i Nicaragua. Hovedstaden Managua skiller seg ikke vesentlig ut fra en vestlig by. Her er det infrastruktur som vei- vann og kloakk som fungerer. Ungene på skolen har ikke bøker eller oppslagsverk. Lærerne har heller ikke det. Om de er heldige finnes en vanlig krittavle på klasserommet. Mange av barna har ikke det de trenger med seg på skolen. Læringskurvene er lave både fordi det er for mange barn og for lite ressurser, og fordi fokus hos barna er andre steder enn tanken på læring. Etter endt grunnskole, fantes der et mikrouniversitet. Det var like dårlig utstyrt som grunnskolen. Tre dollar kostet det per måned å gå på universitetet. Mange brukte år på å få et avgangsvitnemål fordi de var nødt til å jobbe ved siden av.

Lisawo og Jusseth var som barn flest. De levde i nuet og lekte med det som var for hånden. Det var ikke stort, men likevel var leken frodig. Skolefaglig var de flinke jenter, men hvilke muligheter ventet dem? Et liv i fattigdom med stor familie og mange barn å bekymre seg for? Slik hadde deres mødres liv vært. Tankene mine gikk fast i sirkler. Jeg tråkket opp og ned i de samme argumentene og kom meg ikke ut i konstruktive tanker. Jeg var som en bil som hadde kjørt inn i en rundkjøring jeg ikke kom meg ut av. Det er alltid minst fire avkjøringer i en slik en, men tankene mine floket seg. Hvor kunne en begynne å tenke endring for å gjøre livet bedre for jentene? Jeg er vant til å tenke at utdanning er nøkkelen til en bedre verden. Her møtte jeg lærere som ikke kunne leve av lønnen sin, og barn som sultet, en skole som bare var et skall og for mange en oppbevaring. Jeg måtte baksiden av medaljen. Jeg møtte urfolksproblematikken nettopp gjennom møtet med jentene.

Som mor ville jeg vaske barna, og gi dem mat. Jeg skjønte at det ikke var en løsning på problemet. De hadde foreldre. Standarden var bare en helt annen her, på andre siden av verden. Jeg følte på hjelpesløsheten over og ikke kunne gjøre noe som kunne avhjelpe. Jeg hadde møtt min egen avmakt.  Jeg som var vant til å fungere som problemløser, stod overfor noe som var så kompleks, sammensatt, mangfoldig og vanskelig at jeg ble stum. Det var som årsak og virkning bet seg selv i halen og gjorde problemene så omfattende at det var vanskelig å peke på hva som måtte komme først. Håpløsheten i den manglende infrastrukturen var merkbar. Nå visste jeg med intellektet mitt at jeg slett ikke var kommet til Puerto Cabezas for å endre på så mye som et punktum. Jeg var der som gjest og for å oppleve kulturen. Likevel ble jeg fanget av mine egne følelser av avmakt.

Hygiene

For Lisewa og Jusseth var det og ikke å ha tilgang til vannklosett eller dusj en selvfølge. Skolebygningen eide riktignok en do, men det var ikke vann der. Tørkepapir manglet også. Uten vann var det heller ikke mulighet til å vaske hender etter dobesøk, eller etter lek ute.

For disse barna, som lever ved vakre sandstrender og med hvite skumdønninger, var ikke livet på stranden attraktivt. De eide ikke badeøy og de kunne knappest svømme.

Husene jentene bodde i stod på pæler. Med en stor balje til å fange opp regnvann kunne de vaske seg ved å slå vann over hodet. Utedo som flere hushold dekte, var vanlig. Inne i husene hadde familien gjerne et kjøleskap. Der hadde vann, og det lille de hadde av mat tilhold. Basiskostholdet bestod av kokte og så stekte bønner.  Pannen stod på bakerste plate og gjæret til den var tom. Om du mistet en smule på gulvet, tok det bare sekunder før den var dekket av insekter, maur og andre småkryp. Klær ble vasket ute mellom husene, på gammeldags vaskebrett. De ble skrubbet og banket, og hengt opp med klyper på snorer mellom husene. Mellom husene pikket høner og smågriser korn. Alle hadde hund og katt for å holde andre dyr unna huset.

Mangel på hygiene tok meg sterkt. Jeg reagerte først med fysisk vemmelse. Så ble det psykiske reaksjoner. Det hjalp ikke å tenke på at det bare var en generasjon siden at vi i Norge levde slik- uten tanke på hygiene. Det varme klimaet, og min kunnskap om basiller, virus og utøy gjorde at ubehaget ved å ferdes i en verden der fraværet av det selvfølgelige ble stort. Røkten fra søppelbrenning lå tungt over bydelene ved slutten av uka. Der ble plast og annet destruert. Siden strømtilførselen i byen var ustabil var bruk av pc eller lesing aktiviteter som var krevende. Det var lav spenning i nettet, slik jeg husket det som barn for snart femti år siden; En lyspære med en glo i. Jeg kjente på mine egne vaner og følte meg utakknemlig. Jeg er vant til å være på fjellet og på hytta under primitive kår, men denne formen for neglekt av hygiene gjorde meg kvalm og uvel. Jeg skjønte at mine reaksjoner var psykosomatiske. Det krydde av insekter og disponert for bitt som jeg er, tok det ikke lang tid før jeg var oppstukket. Bittene væsket og klødde.  Jeg kom i kontakt med en kontingent sykepleierstudenter fra Trøndelag som var i praksis på sykehuset. De fortalte historier om et sykehus uten utstyr. Pasientene måtte ta med eget sengetøy. Det var to ”rene” avdelinger; føde og operasjonsavdelingene. De hadde praksis på de avdelingene. Holdningen til pasientene var ikke slik de er i Norge. De var frustrerte og de skjønte at leger og sykepleiere hadde for lange vakter. De var slitne av å se lidelse de ikke kunne gjøre noe med. Jeg følte at vi snakket om avmakt, fortvilelse og maktesløshet.

Livsglede, lek og utfoldelse

Lisewa og Jusseth var lykkelige barn. De kjente ikke til noe annet samfunn. De bydde på seg selv, overvant sin egen sjenanse og tok kontakt med meg, en fremmed. De forventet ikke å få noe, men var til stede og anstrengte seg for å få meg til å forstå. De sang for meg, tegnet til meg og lo når jeg ikke forstod hva de mente. De hadde et pågangsmot og en livsglede som imponerte. Møtet mellom mennesker var sterke. Jeg opplevde et folk som hadde tid til å sette seg ned og være naturlig interessert i meg, i den som var kommet. De delte raust av sin kunnskap og sin kultur. Det var naturlig for menneskene i Puerto Cabezas å være gjestfrie. Vel hadde de verken mat eller fine viner å by på; De hadde noe annet, noe som kanskje vi i den vestlige verden har glemt? De hadde et sterkt fremtidshåp og usigelig kjærlighet til sin egen familie. De var genuint interessert i å fortelle om landet sitt. Det gjorde de med en stolthetsom var påtakelig klar.

Dette overskuddet, denne gleden i det lille: I den gode replikken, i et vakkert smil fikk meg til å se at i dette landet finnes det en annen verdiskala. Det finnes en raushet mellom menneskene som gjør at de ser hverandre med mer nærsynte blikk enn vi er vant til å bli sett. De gledet seg over andres fremgang, og så det som ent tegn på at også de kunne lykkes. Selv så de verken tilværelsen eller livet som håpløst. Det var mine kulturelle briller som fikk meg til å sette dem i slike kategorier. Så mye glede, så mye latter- i det som jeg opplevde som håpløst. Det var et paradoks jeg tok med meg hjem og som gjør at jeg ser mine egne fordommer bedre. Jeg er preget av de verdier vårt vestlige verden setter som mal i mye større grad enn jeg trodde selv. Sånn sett var reisen til Puerto Cabezas en mye lengre reise i mitt eget sinn, enn de kilometerne det er dit. Det var en dannelsesreise og et møte med mitt fordomsfulle jeg ikke vil være uten. Det første skrittet for å gjøre noe med egne fordommer er å bli klar over dem; Først da kan jeg gjøre noe med dem.  

Så derfor; Takk til Lisewa og Jusseth at dere ga flere fasetter både til tanker, følelser og holdningene mine. Jeg håper at endringen av disse gjør at også adferden min endres til vårt neste møte.  Jeg tror jeg har vært lovlig pessimistisk på deres vegne. Kanskje finnes det håp om en bedre verden der det er like fint å jobbe som å danse?

Ulikhetene blir veldig store når jeg så hvor lite disse ungdommene må klare seg med, og hvor mye en elev her i Norge eier av materielle ting; Jeg er sikker på at ønskelistene for jula ser veldig annerledes ut for en  ungdom fra Puerto Cabezas og en fra. Det er mye det ikke er vits å ønske seg der - som en skoleplass som gir utdanning. Som plass på sykehus om du blir syk, som bøker på skolen. Som et stipend for å studere videre. Jeg er sikker på at det er ingen av ungdommene her som har slikt på ønskelisten til jul. Her er det en selvfølge å få lov å studere det dere vil selv, uansett hvor i verden studiestedet ligger. Vi har ordninger via Lånekassen som hjelper dere ut. Dere kan velge på øverste hylle, og det er så selvfølgelig at vi ikke reflekterer over det. Mitt møte med vennligheten og nøden i Puerto Cabezas satte spor i meg. Det ga et perspektiv på verdisyn og valgmuligheter.

 Så derfor; Takk til Lisewa og Jusseth at dere ga flere fasetter både til tanker, følelser og holdningene mine. Jeg håper at endringen av disse gjør at også adferden min endres til vårt neste møte.  Jeg tror jeg har vært lovlig pessimistisk på deres vegne. Kanskje finnes det håp om en bedre verden der det er like fint å jobbe som å danse?