Den hodeløse damen
Kvinne, født 1943:
Det var i Setesdalen, jeg tror det var borti Valle en plass. Setesdalen er jo en veldig spesiell dal. Hele Setesdalen er en slags skrømtdal. Detta må ha vært midt på 60-tallet trur je. For je hadde akkurat kjørt opp til førerkort. Jeg gikk og handla, jeg var ungjenta, det var før jeg gifta meg, detta her. Det var en fin, lys ettermiddag. Vi gikk og handla, og så kom vi inn på en gård, je og søstera mi, ho som var to år yngre enn meg. Vi hadde slått opp telt på ei lita slette inni skogen. Pappa og mamma låg i varebil. Hadde bil dom, og je hadde bil sjøl. Så handla vi med ei gammal dame som satt med pipe og lurte på hvor vi låg hen. Jo, vi sa hvor vi låg. «Der må dere ikke ligga», sa ho. «For du skjønner, der går det spøkelse. Det er siste henrettingsplassen her i Setesdalen», sa ho. Der hadde vi lagt oss! «Der», sa ho, «der var det ei dame som ble halshøgd i sin tid. Så der må dere ikke ligga, for der spøker det.» Så sier dattera: «Du må’kke si sånn, for du skremmer dom!» «Ja, men detta er sant, det», sa gamla. «Du må ikke ligga der», sa ho til meg. «Trur du ikke det?» sa jeg. Var jo skeptisk, jeg da vettu, det var jo litt spesielt. «Nei, gjør ikke det, for der spøker det skikkelig», sa ho. «Så der holder vi bygdefolka oss unna». Så ser dattera på mora for at hu skulle ti still.
Tenkte at vi kom til å se sjølvaste hånd og klør. Detta var jo helt sikkert. Pappa var dødsmørkredd, men mamma var ikke mørkredd. Ho var kald som en isklump. Ho var så nøktern at ho vart skummel. For ho var skeptisk til alt. Jeg kommer på teltbakken. «Pappa», sa jeg. «Kanskje vi skal fløtta oss? For her var den siste henrettingsplassen.» «Trur du det?» sa’n. Vi vart nå enige om at vi ikke orka rive teltet og alt styret, så vi ble enige om at vi sku ligga der. Vi hadde varma oss, satt ute om kvelden, og klokka begynte å nærme seg så mange at vi skulle legga oss. Vi hadde topptelt. Så hadde vi lagt steiner på teltkappa, på utsia, så den ikke sku blåse opp.
Går og legger oss, nesten sovna, så plutselig hører je et leven. Ut fyker pappa helt hysterisk. Helt vill! «Her går gamla huelaus!» sa’n til meg. «Du må gi deg», sa je. For jeg skulle væra nøktern. «Nå ligger vi ute», sa jeg, «og hører ikke noen ting. Du ligger inne i bilen og hører alt som kryper og går rundt her, dyr, ugler.» Vi klarte nå få roa’n. Går og legger oss igjen. Rakk ikke mer enn så vidt komma oss inni teltet, DER starter livet igjen! Dom hadde gammeldags bil som du tok opp bakdørane på. Dom røyka begge to. Så ser jeg mamma var så rar óg. Je begynte jo å kikke på ho, vettu. Pappa brydde je meg ikke om, for han rasa for seg sjøl. Sitter og ruller seg en røyk. «Mamma», sa je. «Hørte du levenet, da?» sa jeg. «Eller hørte du det han strir med?» sa jeg. For han både såg og hørte alt som var. For jeg tenkte at jeg måtte ha greie på for hvis ho hadde opplevd noe.
Så ser ho på meg. «Jeg vet ikke hva det var, jeg», sa ho. Da kjente jeg nerva rant ut! Nå tenkte jeg at ho antagelig hadde sett og hørt alt som var, uten å si no’. «Ja, hva hørte du, da?» sa je til ho. «Det var en slags rar sukkelyd, en rar klunkelyd.» Da tenkte jeg at det er kjerringa som går igjen. Du kan tenke deg pappa når han fikk høre at mamma hadde hørt no’! «Men mamma», sa jeg, «hva var det du hørte?» «Nei, jeg vet ikke jeg», sa a. Ho hadde en forklaring på alt, samma hva det var. «Hva var det du hørte, da?» sa jeg. «Du må jo konkretisere litta grann.» «Nei…jeg vet ikke hva det var», sa ho. Men så lea ho seg, for hu forandra stilling. «Hysj!» sa ho. Vi vart helt stille. Så lea ho seg, og da hørte vi lyden!
Vet du hva det var? Det var rett og slett lite bensin på bensintanken, og når dom låg inni bilen og lea seg, så skvulpa det. Dom hadde hørt sukkinga og skvulpinga. Men så kan du tenke deg mamma når vi fant ut hva det var. Men vi la oss ikke, vi stod opp. Da venta vi å se ho gamla, fordi da hadde vi stridd så hardt at je tenkte at nå får vi se ho. Så vi sette oss opp om natta og gjorde oss en stor stokkvarme, og ingen turte å gå. Alle holdt seg kun rundt varmen. Sånn kunne det være mange ganger, for det var skygger, det var mye som skjedde. At det er merkelig stemning enkelte plassar, det er sikkert og visst.