• Photo: Jarle Stavik (Opphavsrett)
  • Photo: Jarle Stavik (Opphavsrett)
  • Photo: Jarle Stavik (Opphavsrett)
  • Photo: Jarle Stavik (Opphavsrett)
  • Photo: Jarle Stavik (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Seilingsleden ut Sunndalsfjorden i jernalderen– fra gravrøys til gravrøys

Slik vær og vind ofte står ville en ventet at folk holdt seg på vestsida av fjorden, men utenfor skjærene når en reiste utover og innover fjorden. Hvis en skal gå ut fra hvor gravrøysene langs fjorden er plassert understøtter dette denne hypotesen om hvor ferdselen ut fjorden gikk. Det er tilfelle selv om en ser bort fra en funksjon som seilingsmerker for gravrøysene, i og med at man neppe ville tatt seg strevet med å frakte stein med båt til uveisomme nes hvis ikke røysene skulle vises.

Det viser seg at det er mange gravrøyser langs fjorden og at de aller fleste er plassert på steder med skjær eller andre farer: Ved Skjæret, Hamnaskjæret, Korsneset, Bøneset, Skjærneset, Søskjæret, Øyaskjæret og Ballsneset. De er også for det meste å finne på vestsida der det er mest ly for landvinden. På østsida av fjorden er det ingen røyser på den første strekningen fra Sunndalsøra til Opdøl, tross at det her er farer en kunne vente seg skulle vært merket hvis det var her trafikken gikk. Hvis man godtar at gravrøysene også er seilingsmerker tyder vel det også på at den mest vanlige ruten ut fjorden gikk et annet sted

Leia

Ut fra dette kan man anta at leia fulgte vestsida av fjorden helt til Bøneset, der man eventuelt kunne legge over mot røysene på sørenden ved Øyaskjæret på Flåøya i godt vær. Trafikken gikk så på innsida av øya forbi Kjølneset, da yttersida hadde et skjær som ikke var godt merket. Flå var i nyere tid utrustet med en sengestue, en frittstående bygning utelukkende bregenet til gjester, noe som tyder på at man forholdsvis jevnlig tok i mot folk her. Antagelig folk som ventet til Litjdalingen gav seg før en reiste videre innover fjorden. Dette kunne ofte ta flere dager. Som et eksempel kan det nevnes at Litjdalingen i moderne tid kan blåse uker i strekk om vinteren.

Skal en ta utgangspunkt i gravrøysenes plassering utenfor det undersøkte området fortsatte ferden ellers normalt langs vestsida av fjorden i alle fall til en kom ut i Tingvollfjorden. Utover Tingvollfjorden var det vanlig å passere Meløya både østenfor og vestenfor øya. I dag er det et fyr som moderne sjømerke på østenden av Meløya. Ved Fjøseid er det et skjær på Ferneset der er det også plassert en gravrøys. Fernesnavnet kan skrive seg fra “ferd” som tyder på ferdsel forbi.

Slik fikk kanskje begravelsene både en praktisk og religiøs funksjon. Forfedrene i gravrøysene var de som nærmest bandt samfunnet sammen der de evig skuet ut over fjorden mot skipene som seilte forbi, trygt ledet fra merke til merke, til gode havner og den beste leia ut Sunndalsfjorden.

Share to