Kunne Valhall vært dansk?

Myter og fakta

Det har vært en gjenstridig myte at Ekofisk kunne vært dansk bare den daværende sosialdemokratiske utenriksminister Per Hækkerup (1915-75; utenriksminister 1962-66) hadde holdt seg edru under forhandlingsmøtene med sin norske kollega Halvard Lange. Etter sigende skulle han ha drukket for mye whisky og av den grunn blitt for gavmild i forhandlingene med nordmennene slik at området Ekofisk ligger i havnet på norske hender. Dermed fratok Hækkerup Danmark og danskene anselige inntektskilder. Myten ble sementert og nesten halv-offisiell da historiker Tage Kaarsted i 1992 gjentok den i det store standardverket, De Danske Ministerier. Men historien er og blir en myte, selv om man ikke kan avvise at Hækkerup var beruset på et av møtene i Oslo. Han var ikke kjent for å være en spritforakter, står det på nettstedet for Århus universitet.

Et annet rykte om grenselinjeforhandlingene, som ikke er så velkjent, var at Sverige søkte å komme inn med en sektor i Skagerak, og at dette muligens forsinket forhandlingene mellom Norge og Danmark.[1] Om det var tilfelle, er ikke verifisert.

Et tredje moment basert på fakta er at grenselinjeforhandlingene både med Danmark og Storbritannia foregikk på grunnlag av Genève konvensjonen av 1958 som la midtlinjeprinsippet til grunn. Men Genève konvensjonen slo også fast at en kyststat rådde over havbunnen ut til 200 meter. Det var ikke noe problem for Danmarks vedkommende der sjøbunnen utenfor kysten lå på fra 30 til 50 meters dyp. Norge hadde imidlertid Norskerenna som var 3–400 meter dyp på det dypeste. Teoretisk sett kunne den norske sokkel stoppet der – og resten inklusiv Ekofisk, Valhall og Hod med mer kunne tilhørt Danmark. Men både Norge og Storbritannia var i sine forhandlinger enige om å betrakte Norskerenna som en tilfeldig sprekk i havbunnen og dele etter midtlinjeprinsippet. Når Danmark dessuten fremholdt dette prinsippet i forhandlingene med Tyskland, var det ikke godt å forlange at forhandlingene skulle basere seg på et annet prinsipp i forhold til Norge.

Danske forhandlinger på to fronter

Det ble holdt mange forhandlingsmøter mellom Norge og Danmark, så dersom det var tilfelle at den danske utenriksminister var beruset på et enkelt møte hadde ikke det hatt noen store følger for utfallet av forhandlingene.

Grunnen til at grenselinje forhandlingene mellom Norge og Danmark trakk ut i tid og ikke var ferdige før i desember 1965, var mest sannsynlig at Danmark samtidig forhandlet om grenselinjen mot Tyskland. Tyskland som var en stormakt sammenlignet med Norge påberopte seg et annet krav enn midtlinjeprinsippet - nemlig rimelighetsprinsippet. Tyskland mente at Nordsjøen skulle deles mellom kyststatene som en deler en kake. Politisk tyngde basert på størrelse av landområde og befolkningsmengde måtte tillegges en viss vekt, mente tyskerne.

Det er på denne bakgrunn en må se Danmarks tvetydige holdning til midtlinjeprinsippet. For Danmark var det en rimelig strategi å ta forbehold om å se de to grenselinjene i sammenheng. Denne uklare holdningen var trolig årsaken til at forhandlingene med Danmark trakk i langdrag.[2]

Saken mellom Danmark og Tyskland ble først avgjort ved dom i Haag i 1969. Haagdomstolen avviste da prinsippet om at landets størrelse skulle ha noen betydning for delelinjeforhandlingene. Hva som var rimelig, skulle bare tolkes ut fra de omstendigheter som knyttet seg til kysten og til selve sokkelområdet. På den måten vant Danmark en halv seier. På den annen side er det klart at det hadde vært enda mer gunstig for Danmark dersom midtlinjeprinsippet hadde blitt brukt i ren form overfor Vest-Tyskland. Som en ser på kartet måtte danskene gi fra seg en del havområder som ville blitt danske med midtlinjen som mal. Det har derfor vært vanlig å si at Danmark tapte saken mot Vest-Tyskland, selv om det stemmer bare delvis.[3]

En historie med komplikasjoner

Historikerens rolle i forhold til den nære historien kan ofte være komplisert, ikke minst når det er internasjonal politikk det omhandler. Det skjedde blant annet da Norsk Oljehistorie bind 1 skulle skrives i 1993. Det første kapittelet handler om forhandlingene om norsk oljepolitikk 1962–1965  Politikk uten politikere, skrevet av Tore Jørgen Hanisch. I denne perioden spilte byråkratene i Industridepartementet en viktig rolle i de beslutningene som ble tatt om en fremtidig oljevirksomhet. Når det gjaldt grenselinjeforhandlingene spilte også utenriksdepartementet en sentral rolle.

I 1993 var det et omstridt punkt som Utenriksdepartementet ikke ønsket offentliggjort i boken. Det gjaldt Jens Evensens vilje til å innrømme Danmark en hemmelig særavtale. I følge Egil Johannes Amlie, som var underdirektør i UDs rettsavdeling og deltok i de dansk-norske forhandlingene på 1960-tallet, var det danske kravet om en hemmelig særavtale en «fornærmelse mot den norske regjering». Det var uten folkerettslig grunnlag, og i realiteten en anmodning om å få en politisk gave fra den norske regjering.

Det danske kravet ble reist da forhandlingene i 1964 nærmet seg en avslutning. Danskene var villige til å undertegne en offentlig avtale basert på midtlinjeprinsippet dersom de i tillegg kunne få en hemmelig avtale som åpnet for oppheving av den offisielle avtalen. Begrunnelsen var at dersom Danmark ikke vant frem med sitt krav om midtlinjeprinsippet overfor Vest-Tyskland, skulle tilleggsavtalen med Norge sikre dansk adgang til å bruke andre prinsipper enn midtlinjeprinsippet også overfor Norge.[4]  

Danskene stilte ikke noe slikt tilleggskrav overfor britene i de bilaterale forhandlingene med Storbritannia. Dermed måtte kravet overfor Norge oppfattes som en anmodning om å få en politisk gave fra den norske regjeringen – noe som var helt urimelig, i følge Amlie. I følge Dagbladets kilder var Jens Evensen lenge av en annen oppfatning. Hans argumentasjon skal ha vært at Danmark umulig kunne tape saken mot Vest-Tyskland.[5] Men det var jo til dels det som skjedde i 1969. Haagdomstolen slo fast et slags rimelighetsprinsipp som ga Tyskland rett til et større havområde enn det ville fått etter midtlinjeprinsippet.

Dersom Norge skulle gjenopptatt forhandlingene med Danmark etter at dommen i saken mot Tyskland hadde falt i 1969 – kunne kanskje både Ekofisk, Valhall og Hod havnet på dansk side av grenselinjen? Men i følge Norsk oljehistorie var det lite sannsynlig at det ville skjedd selv om det hadde blitt nye forhandling. Ut fra Haagdomstolen premisser skulle hva som var «rimelig» bare tolkes ut fra de omstendigheter som knyttet seg til kysten og selve sokkelområdet. Norge med sin lange kyst ville da stått relativt sterkt i forhandlingene uansett om det var midtlinje- eller et slags rimelighetsprinsipp som hadde blitt valgt.

Hvorvidt historien om Jens Evensens vilje til å innrømme Danmark en hemmelig særavtale som kunne opphevet grenseavtalen av 8. desember 1965 er myte eller sannhet, vil det være mulig å få greie på når arkivene for forhandlingene åpnes. Det vil skje 8. desember 2015 når det har gått 50 år siden forhandlingene foregikk.