Frå "Botnegrendens Samtalelag" har jeg en protokoll frå åra 1873 - 1875. Den inneheld refrat frå alle samtalene i laget i dette tidsrommet.I dette referatet har eg kopiert inn nøyaktig kva den enkelte meinte/sa.


Tida i Norge fra 1814 og fram til ca 1900 kan med eit ord seiast å være folkeopplysningens tid. Sjølv på ein liten stad som Botnagrend, avsides og fattig, fantes det ein uhyre sterk vilje til å ta del i det som sto mest sentralt av alt etter 1814, nemlig: Å skapa det nye og frie Norge.

Ein eller annan gong rundt 1850 vart det stifta eit lag inne på Botnen som fekk navnet Botnegrendens Fokesamlag. Laget etablerte eit biblitek og eit samtalelag. Biblioteket hadde etter kvart fleire hundre bøker som vart lånte ut til folk i grendene rundt Fyksesund. Personleg har eg bok nr 58 på heimegrden i Botnagrend.
Samtalelaget var meint som ein diskusjonsklubb, og heilt klårt med den meining at det skulle styrke vanlege folks interesse for viktige samfunnsspørsmål som var oppe i tida. Laget var organisert med styre, med eige budsjett, med referatprotokollar og rekrutterte folk fra grendene rundt Fyksesund. Men det vert også fortalt at det kom folk roande heilt fra Odda for å delta i diskusjonane!

Frå samtalelaget finst det, så vidt eg veit, berre ein protokoll, nemlig ein fra tidsrommet 1873 – 1975. Desse, eller meir presist denne protokollen, er svært interessant, reint historisk som dokumentasjonskjelde. Den fortel svært presist kva vanlege folk var opptekne av, kva vanlege folk meinte, tenkte og korleis dei uttrykte seg. Protokollen gjengir kva den enkelte deltakar uttalte, og med fullt navn. Historiske kjelder av akkurat denne typen finst det ovverraskende få av i Norge, noko som gjer denne protokollen ekstra verdifull. Nedanfor er gjengitt tema som var opp til diskusjon i laget, og som vi ser er det brukbar stor spreiing.

Tema som vart diskutert:
Om at komme ut blandt Folk
Fører vi et riktig moralsk Famileliv hos os og i modsatt Fald, hvorledes kan det forbedres?
Om Jaabeks Politikk
Om læsning i Alminnelighet og Historielæsning i Sæ’rdeleshed
I hvilket Forhold bør vi stille os til de kirkelige Reformbestræblser, saaledes som De især have artet sig i den senere Tid?
Er Folket i Kvam trengende om en Folkehøiskole
Om Botanik
Om Foreninger af forskællig Art
I hvad slags Forhold skal vi stille os til Den Pietistiske Retning
Om Kløften mellem Samfundsklasserne
Om Ofring i Kirken
Om Bok og Avislæsning
Om Striden mellem Storthing og Regjering

Eit slags fellestrekk finst imidlertid og det er nettopp samfunnsbygging, deltaking i det som var oppe i tida den gong.
For å vise litt kva protokollen inneheld har eg prøvd å skrive av eit nøyaktig referat frå eit av temaene, nemlig:

I hvilket Forhold bør vi stille os til de kirkelige Reformbestræbelser, saaledes som de især have artet sig i den senere Tid?

Nærmest for ”moro skuld” har eg prøvd å skrive av diskusjonen i den språkform som den gongen vart brukt. Det gjev eit ekstra kulturhistorik minne om både det vi vann og det vi tapte i den vonde språkstriden som seinare kom. Håndskrifta er ikkje alle steder like lett å lesa, så eg ber eventulle lesarar om orsaking og forståelse dersom det vert for mange feil.
Referatet eg gjengir er frå møte 26. april 1874 hjå Lars Kankeberg, med til saman 22 medlemer tilstade. Har valgt å ikkje kommentera sjølve refartet, det talar sitt eige språk.

…. efter at den forige Formand havde takket for Det Forløbne og lykkeønsket det tilkommende Halvaar, blev et Samtalemne lagt under Diskution, fremsadt af Eirik Steinstød og innledet af ham selv saaledes:

Det foreliggende Spørgsmaal er meget viktigt, vanskeligt og vidtomfattene og vi kan derfor ikke vente at besvare det uttømmende. Jeg tror at en bred Forsamling ikke kunde gjøre det, og da er det nok slet ikke at forvente af os. Dette skal imidlertid slett ikke afholde os,- vi skal tage fat på Spørgsmaalet med Frimodighet.

Kan vi ikke gjøre så stor utgreiing af det, saa skal vi dog i det mindste ofre det en Alvorstanke, thi det gjelder jo ikke mindre en dette – om vi skal være med paa eller virke for fremgang af de kirkelige Reformbestræbelser.


Det er jo sagt, og det er sandt, at vor Tid er Foreningernes Tid. Mange Foreninger er opprettede og flere vil komme til. Man kunde derfor fristes til at tro at vor Tid udmerker sig ved Enhed og Sammenhold. Men det er nok saa min menig er, at der nu raader en stor Splittelse, en stor Opløsning i vort Folkesamfund. Vor Tidsaand er opløsende, er sønderrivende og truer med at omstyrte alle gudommelige og alle gode menneskelige Indrætninger. Denne Splittelsens Aand kommer ogsaa blant andet tilsyne i de kirkelige Reformbestræbelser.. Et af deres Formaal er synligt efter min mening ved at sprenge Statskirken saaledes at Stat og Kirke kommer til at staa særskildt. Kirken skal ikke lenger staa under borgerlige love eller borgerlig Tvang, thi den har Formaal og Midler der er meget forskjellige fra Statens. Dette er virkelg sandt og jeg har ikke noget imod at Kirken løses af den borgerlige Tvang. Jeg skal gjerne være med paa at den gaar væk, men jeg har dog den Tro at det kirkelige Reformvæsen vil blive til Fordel for Kirken.

De kirkelige Reformvenner vil, saa vidt jeg ved, hæve en borgerlig Tvang for at faa kirkelig Tvang indført. Dette træder frem synes jeg, i det kirkelige Landsmødes Beslutninger, at der ikke kunde være to Meninger om det. Om Konformationen heder det, at den ikke skal være en Betingelse for at kunde gifte sig eller for at opnaa borgerlige Rettigheder, men den skal være en bestemt Betingelse for Adgang til Nadværen. Om en er i Besidelse af den nødvendige Kristendomskundskap, fører et kristeligt Liv og begjærer Nadværen, saa er dette ikke nok, konfirmeres maa man uaktet Konfirmasjonen slæt ikke er belagt i Guds Ord, men er et menneskligt Paulusium. Dette forekommer mig at være en kirkelig Tvang.

De kirkelige Reformvenner siger, at det borgerlige Ægteskab skal indføres, men de som benytter sig af den borgerlige Ægteskabslov skal undersøges. Fremgaar det da af Undersøgelsen at Vedkommende har viet sig borgerlig af Ringeakt for den kirkelige vielse, bliver denne Ringeakt da at behandle paa samme Maade som Ringeakt for Naademidlerne overhovedet, eller den blive kirkelig afstraffet. Dette forekommer mig at vilde lede til Opprettelse af geistlige Domstole, en Underet, en Overrett og Høiestrett, ja kanske til Inkvisition i midelaldersk Forstand. Men at dette vil blive en utaalelig kirkelig Tvang, kan det ikke være to meninger om.

Grundlovens Pararaf 32 skal opheves siges det, men Kirken skal dog have Embedsmænd , der bekjender sig til den evangelisk lutherske Religion. Her bliver en Adskillelse, og denne Adskillelse, mener jeg, vil føre der til, at Kirken faar sin egen Regjæring og i det hele et eget Styre og Stel. Vi faar saaledes en Kirkestat med et vidløftig Maskineri, der maaske bliver verre end det i Middelalderen.
Da Spørgsmaalet som skal diskuteres er meget omfattende, skal jeg fremsette følgende Satser hvorum jeg tror at samtalen kunne dreie sig:

1. Bør Komfirmationen være en bestæmt Betingelse for Nadværen
2. Bør Ringeakt for den kirkelige Vielse behandles paa samme Maade som Ringeakt for Naademidlerne?
3. Hvad vil Følgen blive deraf, at kirken faar sine egne Embedsmænd?

Kjetel Kankeberg: Siden det ikke var nogen andre som forlangte Ordet, ville han sige noen Ord. Af det han havde hørt og læst om de kirkelige Spørgsmaal syntes han at Reformvennerne gik i tun. De ville ophæve en Tvang, men derved kommer de at paaføre en endnu større Tvang. Det var som et Smygleri. Han var bange for at det gik ikke godt vis det blev antaget.

Erik Stenstø: Det var den borgerlige Tvang som skulle hæves. Konfirmationen skulle ikke staa i Betingelse for borgerlige Rætigheter, men den kirkelige Tvang skulle fremdeles blive bibeholdt.Den skulle være en Betingelse for at faa nyde Nadværen. Konfirmationen var en Menneskeindstiftelse. Naar den som ikke var konfirmeret kom og begjærte at gaa til Herrens Bord syntes han at der var en Bekjendelse i Begjæringen om at nyde Nadværen.
Han mente naar en som førte et kristeligt Liv, kom og begjærte Nadværen, han jo ogsaa maatte stedes Adgang dertil om han ikke var konfirmeret.

Konfirmastionsforberedelserne maatte være nødvendige og som stæmte med Herrens Ord. Den borgerlige Tvang, som hos Reformvennerne var saadan forferdelig Strid om skulle haves, var der vist ingen som følte. Derpaa kunde han anføre det af sig selv:
Han havde aldrig fallet paa den Tanke at der skulle være nogen rimelig Fordel i at blive konfirmeret. Men det maatte være et svært slet Barn, naar det vilde sette seig imod at blive konfirmeret.

Gudmund Skaar: Det var lenge siden disse Spørgsmaal var fremkommet, og han havde ofte tenkt over dem, og dannet sig et Begreb om hvad det vilde føre til. Reformerne havde aldrig fallet i hans Smag. Hos Reforvennerne var det saadan et forfærdeligt Skrig om Konfirmationstvangen, men der var ikke nogen Tvang. Det var Konfirmationsforberedelserne som var Tvang. Det var ikke en Mand i hele norges Land som følte selve Konfirmationen som nogen Tvang. Reformvennerne vilde have Forberdelserne og ikke det som var uden Tvang. Skulde Tvangen ophæves, saa maatte ogsaa Forberdelserne ophæves. Hans Mening var, at Konfirmationen burde beholdes i den Form som den nu var. Her var en saadan forferdelig Nedrivningsstræben!
Ligeledes med Ægteskabet – nu skulde det ogsaa være et hverdags Arbeide, alt det høitidelige skulde væk. Det vilde blive noget ligt med at bygsle en Husmandsplats, og det var heller ikke bra. Den norske Kirke har staaet under Storthing og Regjæring, og derunder bør den staa.

Lars Kankeberg: Han var enig med de forige talere. Han havde aldri fundet det ud at det kunde komme noget godt ut af disse Reformerne. Han havde aldrig tenkt eller hørt Tale om nogen Tvang. Den var iallfald saa liden at det blev ikke bedre om den blev løst. Løftet var aflagt i Dåben. Han var i samme Tanke som Eirik Steinstød: Naar Konfirmationen var klart et Menneskebud, hvorfor skulde den da hindre Nadværen. Ligeledes og det borgerlige Ægteskab.

Kjetel Kankeberg: Det var ytret at den som vilde nyde Nadværen og maatte være konfimeret. Han kunde ikke skjønne hvorfor et mindre Løfte, et Menneskepaabud, kan støde til Side et Løfte som han har gjort mod sin Gud gjennom Naademidlene i Daaben. Han frykdede alikevel for at om han end ikke var imot Konfirmationen at det var en regel som arter ud til Vanekristendom, i den lutherske Kirke, som saa mangt andet.

Eirk Steinstød: Det var hans Tro at den som begjærte Nadværen i alminnelighed var konfirmeret, men om saa var at en som ikke var konfirmeret kom og begjærte Nadværen, han da burde faa den nyde den. Kirken burde lære sig leve med den Garanti og den Bekjendelse som ligger i Regjæringen om at gaa til Herrens Bord. Det var dog ikke hans Mening at hæve Konfirmationen. Han havde ofte tenkt paa disse Reformbevegelserne. Han troede de kom fra Universitetet. Jonson var en streng Mand, som vilde have Reformerne iværksatte. Det hænger sammen med den strengeste pietistiske Retning. Der laa ogsaa noget katolsk i det. Han mente ogsaa at der boede mer sand Kristendom hos de gamle Teologer end hos de yngre.

Gjermund Skaar
De katolske regnede Konfirmationen og Ægtevielsen med til Sakramenterne. Forresten var ikke den Bevægelsen kommet fra Folket, men fra Universitetet. Paa Stiftelsesmøderne og Landsmødet var ei Udtalelse fra Folket. Naar det kom til Stortinget vilde det vist ikke blive stort paaagtet.

Eirik Steinstød
Den kirkelige Vielse var ikke paabudt i Guds Ord. Naar Professer Jonson stiller den ved siden af Naademidlerne saa er det aldeles katolsk. Vis nogen lar sig borgerlig vie, saa skulde hans tanker undersøges. Det blev da ligesom i Middeladeren. Her bliver et Statsmaskineri i kirkelig Forstand. Han var bange for det.

Lars Kankeberg
Den borgerlige Vielse troede han var saa, at de senere hen skulde modtage Kirkens Velsignelse.

Magnus Botnen
Havde ogsaa opfattet det paa denne Maade.

Gjermund Skaar
Det var Præsterne som havde kommet frem med Spørgsmaalet. Naar saadanne som var fraskildt kom til præsten og forlangte Vielse, saa kom de i en meget slem Stilling. Et saadant Ægteskap var i følge Guds Ord Hor. Men naa var præsterne nødtvunget til at vie saadanne og. Det var meningen med at Spørgsmaalet var fremkommet

Eirik Steinstød
Det var Tanke i det, syntes han. Det staar i en af Jonsons Redaktioner, at borgerlig Ægteskab skulde disse indgaa som viste sig uskikket til at modtage den kirkelige Vielse. Jonson vilde at Ringeakt for den kirkelige Vielse skulde straffes paa samme Maade som Ringeakt for Naademidlerne overhodet. Naar en som nylig havde ladt sig borgerlig vie, og straks efter kom og forlangte Nadværen, saa skulde han først modtage den kirkelige Vielse. Hvis han viste sig uvillig dertil sulde han nægtes Adgang til Nadværen. Han vilde have den strængeste Kirketukt.

Hvis disse Reformer blive indføret, hvad vilde det saa føre til? Det kunde være verdt at snakke lidt om det ogsaa. Det er ikke fridt for at det har forekommet mig i den senere Tid, at de Geistlige har opnaaed forliden Ære. Den vilde de opnaa vis de fik styre med Kirken. Det var en styg Tanke, og han troede at han her var stræng nok. Han fremsatte det heller ikke som en bestemt fastsatt Tanke. Det vilde dog aligevel blive et geistlig Storting. Der vilde komme et Præstevælde. Det indre Liv i Kirken vilde gaa helt under i Spisfindtligheder, saaledes som i Grekenland. Det var galt at der var Diskution i Politikken, men dog langt værre i Kirken. Det indre, fredelig Kristenliv vilde tabes. Kirken kom til at faa en bestemt indvortes Form, men det indre Liv vilde forsvinde. Presterne gjorde bedre i at fremme dette. Lov og faa Prester med Aand, med Liv, og med Tanker som ser Kristenlivet og Folkelivet.

Magnus Botnen
Han vilde ikke fælde nogen Dom, men ved at sammenligne de kirkelige Reformer med Kirkehistorien i Begyndelsen af Pavedømmet, saa lede det sig til at føre til et nyt Pavedømme i Kirken.

Efter endnu en Del Tale frem og tilbage sluttede Diskutionen, Mødet hevedes.
Kjetel Kankeberg(ref)

Share to