Potetkjellerne ble som regel lagt der det var fast potetjord.
Men noen av gårdene i Tjølling ligger på leirejord, og da kunne potetkjellerne ligge langt oppe i skauen, som kjelleren på dette bildet.
Denne er såpass stor, at den rommer flere poteter enn det som trengs til eget forbruk.
Potetene ble fraktet med hest og vogn ned til Ula havn, og derfra gikk det "potetskuter" til Larvik og Sandefjord.
Potetens historie
Urfolk i Chile og Peru har dyrket og spist potet fra omkring 2000 år f.Kr. Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten, i alle fall for simple sjøfolk.
De første potetene som ble eksportert fra den nye verden landet på Kanariøyene i 1567.
I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Men med ulike middel spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge.
På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn.
Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika.
Kilder: Tor Bjørvik og Wikipedia