• Photo: Herdis Hølleland (Opphavsrett)
  • Photo: Herdis Hølleland (Opphavsrett)
  • Photo: Ukjent, Wikipedia (Opphavsrett)

Cello med spor

På 200 år rekker et instrument å reise langt og bli en blanding av gammelt og nytt.

Celloen har vært en viktig del av europeisk musikkliv lenge: Den eldste celloen vi kjenner til ble lagd av Andrea Amati kanskje så tidlig som i 1538. Min cello er yngre, men med sine omtrentlige 200 år er den likevel det eldste jeg eier. Celloen min er derfor på mange måter å regne som et kulturminne.

Mange strykeinstrumenter har en lang historie og mange har reist langt før de havnet i Norge. Jeg vet ikke helt hvor og når min cellos historie startet, men sannsynligvis startet den i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet. Kanskje startet deler av celloens historie før – inne i celloen er det en gammel brun lapp hvor det står Petrus Guarnerius Cremonenhs fcit Manlen C(F?)ub San t ? Terch 1699(3?). Det er vanskelig å tyde ordentlig hva som står, bortsett fra de siste to sifrene er teksten trykt; de to siste sifrene er lagt til for hånd. Kanskje er celloen modellert på en eldre Guarnerius modell? Det er ikke så godt å vite.

Jeg vet lite om celloens historie, selv om tidligere eierskap har satt synlige spor i celloen. Det er tydelige spor etter reparasjoner i for eksempel snekken; gripebrett og strengholder vet jeg ble skiftet ut av eieren før meg. Min historie med celloen begynte på begynnelsen av 2000-tallet, i 2002. Siden den gang har celloen vært med meg på mange musikalske reiser inn vår immaterielle kulturarv, men det var først da jeg flyttet til Wales og England at min historie med celloen begynte å sette fysiske spor.

Ser du på celloen nå ser du at den har en stol fra Cardiff Violins. Stemmeskruene er også derfra. Små utskiftelser med stor effekt; celloens klang forandret seg dramatisk til det bedre. Da jeg flyttet til London startet jeg i det ærverdige orkesteret Royal Orchestral Society i London; England eldste amatørorkester som ble dannet i 1872 av dronning Victorias sønn Hertugen av Edinburgh. Celloen klarte seg bra på Londons busser og tube. Så bra gikk det ikke da jeg flyttet hjem til Norge; celloen fikk seg en ordentlig omgang på Gardermoen - med blant annet sprekk gjennom hele fronten og ødelagt lydpinne. Løsningen ble nødhjelp hos Hornaas. Så nå er det ikke bare stol og stemmeskruer som er nye - ny er også lydpinnen og lydpinneforinga. En stor operasjon, men det er spor som er vanskelig å se med det blotte øye. En ting er sikkert celloen er nå en god blanding av gammelt og nytt, og mitt eierskap har satt evige spor i celloen.

Share to