I eldre tid
Strømmen hadde fra naturens hånd fire løp. Det nordligste løpet skilte Nygårdstangen fra den store Nygårdsholmen omtrent midt i strømløpet, og ble ofte til tørt land ved lavvann, mens de tre andre løpene var farbare. Det midterste løpet var det dypeste. På bunnen av Strømmen lå noen klebersteinsblokker man skulle passe seg for. Disse skulle stamme fra et fartøy som forliste under storm. Det er kjent at befalingsmannen på Bergenhus i perioden 1528-35, Eske Bille, rev ned kirkebygg i Bergen i forkant av reformasjonen, og sendte stein herfra til hjemlandet Danmark (som den gang også omfattet Skåne). Klebersteinsblokkene som sank i Strømmen, kan stamme fra noen av kirkene som den gang prydet Holmen, eller fra Det hellige kors' kirke på Årstad eller Mariakirken på Nonneseter, som bare et kapell står igjen av, mellom jernbane- og bystasjonen.
Borgermester Hildebrand Meyer omtaler i sin bybeskrivelse fra 1764 Strømmen. Den gang brukte man betegnelsen Sydnes om hele området fra Dragefjellet forbi Møhlenpris til Marineholmen; slik at han skriver: "Idet man passerer den ytterste pynt av Sydnes, kommer man til en liten strøm som endrer sitt løp snart utad, snart innad, eftersom flo og ebbe er." Han forteller at selv om det ved første øyekast ser ut til at strømløpet ikke er farbart, føres det likevel årlig noen hundre tønner kornvarer "til møllen på Møllendal, og siden det malte gods tilbake igjen" - og at et snes år tidligere ble et stort tremastet skip brakt gjennom Strømmen til opphugging på Møllendals strand.
Mølledrift
Kong Christian 4. besøkte Bergen i 1599, og tok da turen til Strømmen for å se en tidevannsmølle som lå omtrent der Florida ligger nå. Møllen hadde kort levetid, men idéen om å utnytte tidevannskreftene levde videre. 29.september 1827 søkte kjøpmann Johan C.Boalth om å få bygge en slik mølle, denne gang på motsatt side av Strømmen, der Kronstad ligger. Han bedyret i søknaden at det midterste og dypeste strømløpet ikke skulle bli berørt av mølledriften, og at han ville dekke alle ekstraomkostninger hvis møllen ble til hinder for byggingen av en fremtidig bro.
I utgangspunktet skaffet møllen ham mer enn nok problemer. Den stod på et fundament ute i sjøen, og en stor mur ble bygd i fjæren for å maksimere effekten av tidevannet, men en tidevannsmølle vil uansett jevnlig stanse opp. For å bøte på dette, lot han oppføre en vindmølle på taket av bygningen, men kastevinder ødela vindmøllen, som stadig måtte repareres. Like fullt formalte Boalths mølle 6-8.000 tønner korn årlig, men ble uøkonomisk i drift da Nygårdsbroen kom opp i 1850-51. Boalth forsøkte seg da med sagbruksvirksomhet i møllen.
Skjenkested
Et traktørsted holdt også til i Strømmøllen. I 1837 rykket Gabriel Gabrielsen inn en bekjentgjørelse i Bergens AdresseContoirs Efterretninger: "Da jeg ifølge kongelig naadigst Bevilling er forundt Tilladelse til i min Bopæl i Strømmøllen at udsælge Øl, Kaffe, Thee, Brændevin, Punch og andre stærke Drikke, saa tillader jeg mig at anbefale mig til Bergen Bys ærede Indvaanere og andre, der maatte unde mit Huus Søgning, lovende prompte og reel Behandling." Særlig etter at Nygårdsbroen stod ferdig, ble skjenkestedet i Strømmøllen populært, og én stor fordel hadde Gabrielsen og hans etterfølgere: Strømmøllen lå så langt ute på landet at vektere og politi aldri viste seg der. En skillingsvise lød:
Strømmen, den flyder med øl og brennevine,
Der kan alle gaa med veninderne sine.
Til trekkspill paa veien gaar dansen glat
Om lørdagskvelden til langt paa nat.
Nygårdsbroen
Konsul Michael Krohn (1793 - 1878), som stiftet BMV (Bergen Mekaniske Værksted) og BDS (Det Bergenske Dampskibsselskab), ble også en pådriver for byggingen av en bro over Strømmen. Vei skulle gå på en fylling over til Nygårdsholmen, med bro videre den korte strekningen til Kronstad. Skulle folk over det smale sundet, hadde de måttet skaffe seg fløtt i en av områdets "usle fiskerbaade", som det stod i en samtidig avis. En kongelig resolusjon av 31.oktober 1845 gav Krohns interesseselskap tillatelse til å bruke Nygårdsholmen, som var statlig eiendom, til brokonstruksjon. Verre ble forhandlingene med enkemadam Elisabeth Margaretha Prom som eide fjæregrunnen på Nygård, og krevde erstatning for tapte fløttinntekter,
I september 1849 startet likevel anleggsarbeidet, og søndag 22.juni 1851 kunne broen innvies. Regnet pøste ned, men byens borgere var møtt mannssterkt frem da Johan Wallace, et av interesseselskapets medlemmer, holdt tale for Nygårdsbroen som han håpet ville bli et bindeledd mellom by og land, borger og bonde. Kanontorden og hornmusikk markerte broen åpnet, og den gjorde ikke Wallaces forhåpninger til skamme.
Snart hevdet imidlertid "strømmøller" Boalth (som ligningsmyndighetene titulerte ham) at den samme broen blokkerte deler av strømløpet for ham. Han anla sak mot broselskapet der han krevde broen revet, alternativt en klekkelig erstatning, men ut fra løftet han hadde gitt i sin byggesøknad, var han dømt til å tape saken.
Michael Krohn var blant de som motsatte seg at Boalth skulle få erstatning. Krohn hadde tidligere kjøpt skipsplank fra Strømmøllens sagbruk, men nå ville ikke Boalth ha ham som kunde lenger, og Krohn fikk hente folk fra Osterøy til å økse skipsplank for seg.
Bompenger
Dengang som nå var Nygårdsbroen bompenge-finansiert. Gående slapp med én skilling, det samme gjaldt én person med hest og kløv. Brovokter Hovland, som tidligere var bestillingsmann ved byens tukthus, kunne alt første dag innkassere 36 speciedaler, dvs at 4.300 gående hadde krysset broen i regnværet. På åpningsdagen var broen stengt for hest og kjøretøy, men fra neste dag var takstene for dem ½ skilling for en sau, kalv eller gris, 1 skilling for en hest eller ku, 1½ skilling for en rytter eller én person med hest og kjerre eller arbeidsvogn, 2 skilling for én person med hest og slede eller firehjult arbeidsvogn, 3 skilling for én person med to hester, og hele 4 skilling for én person med firehjult vogn og to hester.
I tiden 1.april - 30.september var det dobbel takst mellom kl 23 og 4 om morgenen. Resten av året var det dobbel takst frem til kl 5 om morgenen. Brovokter Hovland hadde sin vokterbolig på Nygårdsholmen, siden han måtte stille som oppkrever både dag og natt. Selv med et øye på hver finger kunne han ikke hindre at noen smatt forbi uten å betale, og for noen ble det en ren sport. Men i 1860-årene var selskapets årlige inntekt likevel rundt 1.900 speciedaler.
Ulykker
I 1852 hadde Boalth fått nok og solgte Strømmøllen til apoteker Lars Monrad Krohn. I 1855 solgte Krohn den til kjøpmann Caspar Lunde. I 1861 tok Louis Mühlhaus over. Han produserte sikori, "de fattiges kaffe". Rundt 1860 overtok Carl Sigvard Berg fra Salten. Han flyttet sin fyrstikk-produksjon fra lokaler i Ytre Sandviken til Strømmøllen, som måtte påbygges kraftig for formålet. I sikori-fabrikkens øverste etasje ble det boliger for fjorten familier, og i tillegg drev han produksjon av brissel, et stoff utvunnet av bark til farging av ull. Svovelet som ble brukt til fyrstikkene, var svært brannfarlig, og 30.juni 1870 tok bygningen fyr. Bergens brannkorps rykket ut både fra Corps de Garde og stasjonen ved Hagerupsgården, men bare den nærmeste bebyggelsen lot seg redde. En syv år gammel gutt omkom.
I juni 1862 forulykket en liten hjulbåt som arbeiderne ved Strømmens Jernstøberi selv hadde konstruert. Den ble drevet med håndkraft, og arbeiderne brukte den til fornøyelsesturer på Lungegårdsvannet og Puddefjorden. Ulykken inntraff da maskinen gikk i stykker like etter at hjulbåten hadde lagt fra land. Det fantes ikke årer i båten, så de seks som var om bord, var hjelpeløse da den rivende strømmen drev båten under Nygårdsbroen og i retning av Strømmøllens innerste hjul som snurret raskt rundt. Som siste utvei grep de tak i rekkverket rundt Strømmøllen, men det var gammelt og gav etter under vekten av seks mennesker, slik at alle ramlet i vannet. Tre menn og en kvinne reddet seg ved å klamre seg til møllens bolverk, mens en mann og hans forlovede ble dradd med båten under møllehjulet. Båten satt fast mellom møllevingene, mens strømmen førte de to uheldige passasjerene ut i Puddefjorden. Piken ble trukket opp i forkommen tilstand, mens hennes forlovede, som ble funnet en time senere, omkom.
Under Bergen kommune
I 1870 overtok Bergen kommune etter inngått avtale eiendomsretten til broen. Da ble det omsider gratis å krysse den. Men frem til 1907 måtte kommunen betale en årlig avgift til gården Krohnsminde, siden broens sørlige del stod på Krohnsmindes grunn.
Etter hvert innså havnevesenet nødvendigheten av å utvide og gjøre strømløpet dypere. I 1893 var Nygårdskaien under oppførelse, og prosjektet forutsatte økt skipstrafikk gjennom Strømmen. Formannskapet trenerte likevel en avgjørelse med tanke på hvilket erstatningsansvar man utsatte seg for ved et slikt utdypningsarbeid. Til slutt skar daværende varaordfører Christian Michelsen igjennom og kjøpte for egne penger Strømmøllens eiendom for kr 27.000 i desember 1894. Deretter tilbød han kommunen overtakelse for samme beløpet, og 23.januar 1895 var området blitt en del av Bergen kommune.
I 1938 ble det oppført en ny Nygårdsbro med et element som kunne heves og slippe skip igjennom.
Referanser
Jo Gjerstad: Fra Strømmøllen til Ford i Strømmen og moderne forretningseiendom, utgitt av eiendomsselskapet Strømbil-Finans AS, Bergen 2008.
Gustav Brosing: Bergen - en by i vekst (s. 84), utgitt av A/S Paal Kahrs, Garnæs trykkeri, Bergen 1964.