• Photo: Liv B. Johansen (Opphavsrett)
  • Photo: Ukjent (Opphavsrett)

Ikke mobb kameraten min

Året var 1984, det var høyrebølge i Vesten, jappetid og nyrikdom i Norge. Folk visste at året var orwell’sk, men det var få som fryktet Store Bror. I Øst-Europa hadde tøværet såvidt satt inn, og mange hadde vennet seg til å se bilder av Gorbatsjov uten å stirre på fødselsmerket hans. Det var altså en tid da det politiske fokuset begynte å bli utydelig. 1970-tallets motkulturer var i ferd med å ebbe ut, og venstresiden var kommet på etterskudd.

SOS Rasisme

I dette kulturelle klimaet var det mulig å flytte blikket i nye retninger. En som gjorde det med bravur og til høylytt applaus, var den franske ungdomspolitikeren Harlem Désir, en av grunnleggerne av SOS Racisme. Året etter lanserte den nye bevegelsen et slagord og en button med et enkelt, tydelig budskap. Hverdagsrasismen i Frankrike var økende, og det kom jevnlig rapporter om at franskmenn med brun hud var blitt trakassert, mobbet og banket opp. Slagordet var ganske enkelt ”Touche pas a mon pote”, ligg unna kompisen min.

Enkelt og uangripelig budskap

Jakkemerket var utformet som en gul håndflate, med slagordet påført med svart tusj. Den norske utgaven, ”Ikke mobb kameraten min”, ble en umiddelbar suksess, og gjorde det hipt å være antirasist. Det var underforstått at ”kameraten min” var innvandrer, det trengte ikke å sies. Budskapet var friskt, enkelt, uangripelig og relevant. Merket ble like mye brukt av pønkere og venstreradikale skinheads (som trengte å markere identitet overfor de høyreradikale skinheadsene) som av hippieaktige peace and love-typer og kortklipt, seriøs ungdom med et politisk engasjement som for tiden hadde en noe uklar adresse.

Færre gule hender i dag

”Ikke mobb kameraten min” ble symbolet for SOS Rasisme i Norge som i Frankrike. Her i landet har organisasjonen hatt en mer kontroversiell historie og lavere offentlig profil enn i moderlandet, men den gule utstrakte hånden med et budskap med utspring i idealene fra den franske revolusjon ble raskt overtatt av alle som kjempet for universelt broderskap (og søsterskap).
Jakkemerket med den gule hånden står i dag som et minne om en enklere tid, da det ennå gikk an å snakke åpent om rasisme og diskriminering uten å få diskusjoner om tvangsekteskap og omskjæring på kjøpet. Det er neppe mindre rasisme i dag, men færre gule hender er å se. Det er neppe et tegn på at verden er gått fremover.

Om forfatteren:
Thomas Hylland Eriksen er sakprosaforfatter og professor i sosialantroplogi ved universitet i Oslo. Han leder for tiden det store, tverrfaglige forskningsprosjektet "Kulturell komplekistet i det nye Norge 2 (Culcom) ved UiO.
 

Share to