I boka «Kniver og knivmakere» (1990) har Per Thoresen skrevet følgende om smeden Håvard Bergland:
«Håvard Bergland, Hamar
Håvard Bergland kommer fra Dalen i Telemark, og i oppvekstmiljøet der var det personer som mange gjerne skulle ha opplevd på nært hold – knivsmedene Kjetil Lio, Nils Lio og Tajei Haugo. Bergland forteller om Kjetil Lio, litt av en eventyrskikkelse for en smågutt. Kjetil var som en smed i folkefantasien, mørk og svart og nifs og gikk i ett med veggen i smia. Og han likte å spille denne rollen for unger som sprang omkring.
Viktigere for Berglands egen interesse for smiing var Tarjei Haugo og Nils Lio. Han ble akseptert i smiene deres, de syntes det var morsomt med en som ikke bare kom som turist, men som hadde tenkt å bli yrkessmed. Da han var i gang med å utdanne seg til smed på Statens lærerskole i forming på Blaker, tok han med seg ting han hadde smidd når han var hjemom på Dalen, og viste fram og diskuterte med de gamle smedene. Det var morsomt både for han og de gamle smedene å se hvor ofte det som Bergland hadde lært teoretisk, stemte med det de hadde erfart i praksis. Haugo visste utmerket godt hvordan det skulle gjøres, men han visste ikke alltid hvorfor. Han lo av at han hadde smidd i nærmere 90 år da han første gang fikk høre at herdetemperaturen kunne bestemmes med magnet.
På Blaker smidde de mange slags verktøy og redskaper – knivblader, økser, teksler, grev, hakker, selebeslag, høvrer. Dekorativ smiing ble det også en del av, så bakgrunnen hans som smed ble svært variert, i motsetning til mange av de nye smedene, som nesten bare har smidd knivblader.
Hvis en sier at en person er først ute med noe, dukker det alltid opp en som var enda litt tidligere, men Bergland var vel den første som smidde damascerte blader her til lands i nyere tid. Han begynte i 1982 etter å ha sett slike blader i Tyskland. Siden har det blitt mange av dette slaget, både fra han og andre knivsmeder.
Bergland er en av de smedene flest har sett i aksjon. Han er ofte å se på knivtreff, der han står og smir for publikum. Smeder trekker folk, det ryker og smeller og gnistrer der de holder på. Disse demonstrasjonene har han ikke bare i Norge, han har vist tradisjonell knivsmiing både i Sverige, England, Tyskland og USA. Mange steder er dette en skikkelig overraskelse for knivfolk, som enten har lest at ingen lenger smir laminerte blader, eller at slike blader nå bare blir laget på fabrikk. På den årlige vikingfestivalen i York (med kapproing med vikingskip) er han med, og annethvert år er han på det norskamerikanske utvandrermuseet Westerheim i Iowa, der han demonstrerer og holder kurs. Folk vil gjerne se hva forfedrene var opptatt av, gamle norske kniver begynner også å titte fram der borte.
På De Nordiske Jakt- og Fiskedager på Elverum er han hvert år for å vise smiing, sammen med Oddvar Mostad. Det er her mange har sett knivsmiing for første gang, demonstrert av disse to.
Etter avlagt svenneprøve som smed i 1960 ble han lærer i mekaniske fag på videregående skole, etter hvert inspektør. Smiing var hobby. Ved siden av har han skrevet flere bøker om verkstedtekniske emner, og da jeg besøkte han, fikk jeg se manuskriptet til en bok om smiing av knivblader og annet eggverktøy, og om knivmakeri generelt. Kursvirksomhet har han også drevet med. Hobbyen har stadig vokst på seg, og han har lenge tenkt å la den bli heltidsjobb. Og arbeidet på skolen foregikk stadig mer ved skrivebordet, noe ryggen hans ikke hadde godt av, den ble mye bedre straks han hadde smidd litt igjen. I 1987 tok han den endelige bestemmelsen, etter en permisjon fra skolen for å ajourføre en av bøkene sine, ville han ikke tilbake. Han satser fra nå av på å være knivsmed.
Den nye smia er satt opp på Vang kommunes nye industriområde, den er både stor og velutstyrt, stort sett med gamle maskiner, bl. a. en diger lufthammer og en liten fjærhammer. Det er mer enn litt hobbyproduksjon på kveldstid som skal foregå her. I tillegg til knivblader skal han også smi annet eggverktøy folk bestiller, økser f. eks. Han er kommet langt etter med bestillingene, så han regner ikke med at det blir nødvendig med annen markedsføring enn demonstrasjonene på knivtreff.
Berglands blader varierer fra de minste til de største, fra laminerte tolleknivblader til vanlig pris og opp til svære, kostbare, damascerte vikingsverd. Både de vanlige og de damascerte bladene hans har fått førstepremier, det har også øksene, tekslene og de andre redskapene som ikke så mange smir mer. Han liker å ta vare på kunnskapene om hvordan slike ting ble smidd, og liker den oppmerksomheten omkring dem som f. eks. førstepremien for ei teksle på Dyrsku’n gir.
Selv når han smir standardmodellene sine, sørger han for at det blir en del variasjon, han lar gjerne bladene bli litt som de vil, utfra det emnet han startet med. Så går han etterpå gjennom bestillingsbunken og finner ut hvem de passer å bli sendt til.
Men han lager også blader etter nøye mål, det er mange kunder som sender en modell de vil ha laget. Slike spesialbestillinger er det en del styr med, det tar mer tid enn de fasongene han er vant til. Men det har sine fordeler også, for han blir revet ut av det vante mønsteret. Dette kan utvikle smeden, ofte har han laget flere av samme type etterpå, når han liker en bestilt modell ekstra godt.
Som flere andre smeder forteller han at det som er moro, det er selve smiinga, slipinga er det verre med, sliping er jobb. Bergland har ikke lyst til å lage seg en innretning for mer eller mindre automatisk styrt sliping, han satte ikke opp den nye smia for å bli fabrikkarbeider.
I begynnelsen stemplet han med en enkel «B», siden har han brukt det velkjente, vakre stempelet med kunstferdig sammensatt «HB». Dette stempelet er i virkeligheten ikke ett, men tre stempler som har avløst hverandre etter hvert som de er blitt slitt. Leif Røraaas har gravert de to siste helt likt det forrige.
Bergland har hatt stor betydning for mange nye knivsmeder.
Kommende smeder har med sine mange oppsamlede spørsmål når han står der og smir på knivtreff. Og han importerer Sheffield-stål i praktiske dimensjoner, som mange har kjøpt med seg hjem til erstatning for filene de gjorde sine første forsøk på å smi blader av.
Håvard Bergland er langt fra bare smed, han er knivmaker også. Han lærte det meste om skaft- og slirearbeid av faren, Arne, som laget brukskniver med skåren akantus og noen få staskniver. Bergland har ikke vist så mye av dette, men vi har sett nydelige sølvarbeider og annet pent håndverk fra ham. Og så smir han annet enn eggverktøy også. En ny artikkel er gravkors.
Nå som knivsmiing er blitt yrke, må han vel se seg om etter noe annet som hobby? Han tror ikke det. Han får lyst til å synge når han er i smia, et godt tegn på at det fremdeles er hobby også. Ellers har han en fuglehund av Johan B. Steens omstridte setterkrysning, og Hamardistriktets store og voksene fasanbestand gir gode øvingsmuligheter, så kanskje jakt heretter blir avkobling fra det som var hobby før.
Bergland har også danset mye, mest folkedans. Etter at han hadde vendt seg til flatbygdene på Hedmarken, fikk han sansen for å feie rundet i en god pols, det kan gi noe av den samme fine følelsen som han får når smiinga går lett.»
I boka «Kniver og knivmakere 2» (1992) skriver Per Thoresen følgende om Leif Reiersen:
«Leif Reiersen fra Nakkerud ved Tyrifjorden stiller opp på de fleste knivtreff. Og i motsetning til mange andre som står i boden sin bare for å selge kniver, sitter han gjerne der og demonstrerer knivmakerarbeid energisk hele dagen, sånn som vi bare skulle ønske at alle hadde gjort. Mange andre knivmakere har fått skikk på metallarbeidet sitt etter å ha sett på når han viser kunsten. Og mange får lyst til å prøve seg på sølvarbeid, for det ser jo så utrolig lett ut. Kjapt går det også, både når han banker til en slireholk og når han lodder den sammen.
At han kan kunsten, er lett dokumentere. Han får stadig førstepremier der han stiller ut, og det er ikke uten grunn at knivene hans stadig blir avbildet i bøker og blader.
Den typiske Reiersen-kniven er en kniv med glatte sølvbeslag, med sideskinner på slirene, med filigran innfelt i holkene, med innlagt perlemor og andre godsaker. Ingen graveringer i sølvet, ingen utskjæring eller pauting i læret, men en helt spesiell, delikat utførelse og en overflatebehandling av fineste smykkekvalitet. Det er iøynefallende kniver, nettopp sånt som skal til for å få publikumspriser, også fordi det ikke trengs store kunnskaper om kniv for å stoppe opp ved disse og syns at de er fine. Det er ikke bare i Norge folk stopper opp heller: i 1989 på KinVeckan i Ludvika vant han både publikumsprisen og klassen for «smyckesknivar», og siden har det alltid gått bra i Sverige. På fjernere knivarrangementer har han ikke forsøkt seg.
Hadde det ikke vært for krykkene og mangelen på bevegelsesfrihet, er det ikke sikkert at han noen gang hadde begynt å lage kniver, sier han. Han ble hardt angrepet av bechterev og måtte belage seg på et roligere liv enn det han var vant til. Det kan ikke ha vært særlig lett for den aktive Reiersen, han var neppe særlig lysten på å sitte uvirksom og se utover Tyrifjorden.
I 1972 begynte han på Statens lærerskole i forming på Notodden. Der fikk han i oppgave å lage en kniv. Det kunne kanskje passe for han? Trearbeid kjente han ut og inn fra før, etter å ha arbeidet på møbelfabrikk i mange år. Han begynte med treslirer, for det virket ikke så uvant, han var mer skeptisk til å skulle sy i lær.
Etter den første kniven var det klart hva som skulle bli den store hobbyen. Og i dag er sømmen heller ikke noen sak, han syr både raskt og sikkert – som på andre deler av knivstellet går det unna når Reiersen arbeider i verkstedet i kjelleren.
Nydelig sølvarbeid med perfekte loddinger, og slirer med uhyre tynt og samtidig solid tre, er typisk for Reiersen. Treet er ofte lys valbjørk, men like ofte ibenholt, grenadille eller noe annet eksotisk og knallhardt noe som gir mulighet for helt nøyaktig finish. Denne finishen, som alle trekker fram når det er Reiersen som er samtaleemnet, forteller han gjerne litt om. Det som gjør den store forskjellen er kanskje bare fem minutters ekstra polering av sølvet på den riktige skiva og med den riktige voksen, sier han. Bruk ei egen skive til hver vokstype. Ikke poler for mange ganger mellom hver gang du renser den. Ikke særlig merkelig altså, men det er sånne småting som avgjør.
Annet sølvarbeid blir det også litt av, blant annet smykker i fri form. For en knivmaker som bruker så mye sølv på hver kniv, blir det en del filspon og små biter som kanutnyttes på den måten.
Når han gjør sine lynraske loddinger, går det ikke alltid etter læreboka. Med stor trening kan han tillate seg noen snarveier. Han har råd å komme med: kjøp flussmiddel på samme sted som du kjøper loddetråden, og sørg for at de passer sammen. Nybegynnerne bør bruke flussmiddel i pulverform, og de bør bruker rikelige mengder av det, samme hva lærebøkene sier. Skaff deg et flussmiddel som er lett å få av, du må kunne vaske det av med varmt vann.
Det kan gi en god følelse av kvalitet når alle loddeskjøter er usynlige og overgangene mellom metalldelene ikke kan kjennes. Hos Reiersen er det som om alt metall er laget i et stykke, det er liksom ikke noen skjøter å se etter. En del andre foretrekker i stedet synlige sammenføyninger, der du tydelig ser håndverket. Det er en smaksak. Reiersen er en av våre beste representanter for den første av disse to oppfatningene.
Blader kjøper han av smeder som også er nøye med det der holder på med, gjerne sånne som leverer bladene helt ferdige. Flest blader har han brukt fra Arne Aarlia, fra Kåre Nordli og Einar Sperre, damascenerblader gjerne fra Håvard Bergland, men mange andre signaturer har også vært å se i knivene hans. Det er nok mange som forbinder Berglands vakre damascenerblader med Reiersens kniver, for det var her i først virkelig fikk beundre dem.
Ofte filer han dekorative hakk i bladryggen, hakk som går igjen i sølvet i slira. Den avsluttende slipinga tar han på frihånd, like nøyaktig som alt annet. Han syns slett ikke det går an å levere fra seg en kniv der bladet bare er grovslipt på smergelskive, eller sende det på utstilling i en slik forfatning. En knivmaker bør vise at han kan slipe blader.
En del brukskniver er det også blitt, og de har selvfølgelig vært dyktig utført, men ikke så spennende som stasknivene. Fram til nå. I 1991 viste han brukskniver som virkelig tålte å bli vist, og mellomformer mellom brukskniv og staskniv som ikke var mindre interessante. Andre knivmakere plukket raskt opp ideene herfra. Selv om Reiersens brukskniver og staskniver er lett kjennelige, har han etter hvert fått noen etterfølgere som nærmer seg i løypa.
Bruksknivene hans er like strøkne i finishen som stasknivene. Formen er nøyaktig kontrollert, han bruker slirelest. Nå hører jeg at han i det siste har begynt å sy slirer uten lest også.
Knivene hans blir sjelden til på bestilling, han foretrekker å lage dem som han vil og når han vil. Han vil ikke risikere å bli sittende der og produsere en masse kniver som det ikke er noe morsomt å holde på med akkurat da. Det er ikke så farlig om det skulle gå litt tregere å få solgt en og annen kniv, han kan godt ha den sjøl.
Nå er det visst ingen stor risiko i noe fall. Knivene går ut. For få år siden ble det sett på som sprøtt å lage røde, grønne eller blå kniver, i konservative kniv-Norge var sånt noe nærmest for fantasikniver å regne, men Reiersen hadde kjøpere likevel når han fikk lyst til å gjøre sånt noe. Det som er lettest å selge, er de lyse knivene, de små, de dyre. De dyreste er også de som gir best timelønn. Mange ønsker seg en kostbar kniv – og det er jo et ønske han gjerne oppfyller!»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».