Fra Styggåa, som er navnet på en del av vassdraget Haugsåa i Nord-Odal. Styggå-navnet ble sannsynligvis brukt fordi at denne delen av vassdraget – en strekning på 2-300 meter - sk...

About the object

• IdentifierSJF-F.003334
• Avbildet stedNorge Hedmark Nord-Odal Haugsåa Styggåa
• Specific subject termsArbeidsliv Tømmerfløting Vassdrag Foss Elv Fløting
• Subject

  Fra Styggåa, som er navnet på en del av vassdraget Haugsåa i Nord-Odal. Styggå-navnet ble sannsynligvis brukt fordi at denne delen av vassdraget – en strekning på 2-300 meter - skapte uvanlig store vanskeligheter i samband med den viktige tømmerfløtinga. Som vi ser på bildet går elva kvitskummende mellom bratte bergskrenter. Her hadde virket fra gammelt av lett for å sette seg fast og danne det odølene kalte «sett», fastkilte hauger eller vaser. Slikt virke måtte løsnes, slik at det ikke dannet varige propper for bakenforliggende virke, som dermed ikke nådde fram til dem som hadde kjøpt det. Problemet var at det var umulig å nå virket fra de høye, steile elvebreddene. Her måtte noen fires ned for å løsne virket, noe som rimeligvis var farlig. Det var viktig å oppdage slike ”sett” så tidlig som mulig, slik at en kunne få stengt den ovenforliggende Styggådammen (ved utløpet av Sætersjøen), slik at det ikke dynget seg opp mer tømmer enn nødvendig, og slik at en fikk begrenset vannføringa mens løsningsarbeidet pågikk. Derfor ble det postert fløtere her, og satte det seg fast tømmer, løp en av dem opp på en bakkekam og viftet med haken sin til damvokteren. Fra slutten av 1800-tallet og framover ble det brukt mye sprengstoff i denne delen av Haugsåa, både til å sprenge vekk steinblokker i elveleiet og til å sprenge bandstokken i sett som likevel oppsto. Da dette fotografiet ble tatt hadde en – etter mange år med ”elveforbedringer” – kommet så langt at det var sjelden det oppsto sett. Fløtinga i dette vassdraget ble avviklet i 1969, og den siste sesongen var ble det nødvendig å sprenge en uvanlig stor sett her.

  Fløtinga i dette vassdraget, Haugsåa, tok vanligvis en måneds tid, fra begynnelsen av mai til begynnelsen av juni. Da dette fotografiet ble tatt ble fløtingsinspektøren og en representant for fagforeningen enige om ei mannskapsliste, som basen måtte plukke folk fra i prioritert rekkefølge. Det ble vanligvis brukt cirka 20 mann på strekningen fra Mathisdammen til Råsån i Nord-Odal, så de som sto nederst på lista fikk sjelden arbeid, men de rykket oppover med ansiennitet etter hvert som veteraner falt fra. Dette fotografiet ble tatt i 1965. Da var nettopp ordningen med privatfløting, finansiert og organisert av skogeierne langs vassdraget opphørt og overtatt av Glomma fellesfløtingsforening. Samtidig var det klart at fløtinga var på retur. Sagtømmeret gikk på denne tida på lastebiler, og det var bare slipvirke som ble fløtt. Praktisk sett var dette en fordel, fordi slikt virke var kortere, gjerne 16 halvmeter langt i stedet for 20. Når tømmeret nådde innsjøen Råsån i Nord-Odal var ”elvekaras” oppgave løst. ”Sjøkara” overtok og fikk virket gjennom Sandsdammen og Vesleåa ut i Storsjøen, der virket ble samlet i ringbommer – som i Odalen ble kalt for ”tømmerringer”. Disse tømmerringene ble slept med små slepbåter mot Oppstadåa og Glomma ved Skarnes.

• Type Photograph